Marilyn til Oslo:
INSPIRASJON ELLER SPERRE?

"Vi lager ingen forestilling om Marilyn Monroe, om suksessen med den ulykkelige baksiden, eller noe sånt. Men hun er med, og hun er viktig; personene viser mer av seg selv når hun er der". Det er Ingvild Hellum i den frie teatergruppa Molly Melon som forteller dette til Teaternett. Sammen med dramaturg Gunhild Nymoen produserer gruppa forestillingen "Marilyn like bak meg".

   - "Marilyn blir symbolet på drømmen. De fire personene i stykket har alle et forhold til denne mytologiske skikkelsen, men hun fungerer ulikt for dem. For dikteren er hun inspirasjonen, for kvinnen som lever sammen med han, er hun symbol på det vellykkede og selvstendige. For den andre jenta blir Marilyn en slitsom påminnelse om hva hun tror omverdenen synes hun burde ønske seg, mens den andre mannen ser den ultimate, men uoppnåelige kjærligheten i henne."

I tråd med de ulike virkningene Marilyn har på de ulike personene, er også hennes scene-opptredener svært forskjellige, forteller Hellum:
   - "Noen ganger ser vi Marilyn som showgirl og sexy fristerinne, slik vi kjenner henne fra filmene, andre ganger i mer groteske variasjoner som kommentar til ett eller annet, ertende og lekende, eller innpåsliten og slitsom. Hun fungerer som en katalysator på de andre personene. Vi ser mer av deres indre liv når Marilyn er der. Hun er både inspirerende og en sperre. En drøm eller ett mareritt."

Mulighetenes mangfold og drømmenes tyranni
   - "Det er ikke slitne frigruppe-skuespillers drøm om gjennombrudd og suksess som er den egentlige årsaken til forestillingen?"
   - "Oj oj oj, ja der traff du spikeren på hodet, gitt!!
   - "Seriøst?"
   - "Neida, jeg tuller. Jeg er ganske redd for slikt navlebeskuende teater, som fort kan komme ut av den slags ego-betraktninger. Men, selvfølgelig: Vår bakgrunn er jo med oss hele tiden, også når vi lager en forestilling, og man skal jo ikke utelukke at underbevisstheten vår har spilt oss ett puss!
   -"Hvem er forestillingens målgruppe?"
   - "Unge voksne. Vår generasjon har utrolig mange valg, adskillig flere enn tidligere generasjoner har hatt. Vi har på mange måter muligheten til å gjøre det vi vil. Det er jo positivt, men så skal man plutselig føle det som en slags forbrytelse hvis man ikke følger drømmene sine helt ut. For å sitere fra stykket: "Har du slett ingen ønsker? Men det er jo forferdelig! Man må ønske noe! Ta egne valg!" Som en del av pakka følger prestasjonspresset: Man skal være så unik, ha en jobb ingen har hørt om, men som en samtidig blir kjendis av - og selvfølgelig tjener masse penger på, kjærligheten skal helst være noe opphøyet ingen har hørt make til, og så videre. Selvfølgelig har det noe å si at vi som kommer opp med dette temaet er skuespillere, men det er ikke hovedsaken. Det kan godt handle om en jente fra Hedmarken som alltid har drømt om å bli skuespiller. Men det handler like mye om hun som skriver hovedfagsoppgave, og er livredd for å bli ferdig. Eller om hun som egentlig ikke vil noe spesielt, bare ha det bra - og skammer seg over det. Eller om han som aldri slapper av med den han er sammen med, fordi han ikke har det slik som han har lest om i kjærlighets-romanene. Det handler også om at drømmene kanskje forandrer seg litt med åra, og at det nødvendigvis ikke skal være en forbrytelse mot en selv."

Den nye konjakken?
   - "Hvordan er det egentlig å være frigruppe-skuespiller i Oslo?"
   - "Herlig! Vi velter i horder inn og ut av Theatercaféeen arm i arm med Ari Behn, og roper i Karl Johan: "Vi er den nye konjakken!" Eller, for å være seriøs: For oss handler det mye om hele tiden å lage våre egne jobber, og ikke sitte på stumpen og vente på å bli oppdaget."
   - "Har du noen synspunkter på hvordan norsk scenekunst drives, for eksempel på forholdet mellom økonomisk støtte til frie grupper og til institusjoner?"
   - "Masse synspunkter på det! Men først, noe jeg syns er veldig viktig: Man har selv valgt å være frilanse skuespiller og drive fri gruppe. Det er ett privilegium at man gidder og faktisk har guts til det, så kom ikke her og sutre. På den annen side: Det er et faktum at det er vanskelig å greie det økonomisk. Det burde vært lettere. Man føler at man gjør en god jobb, men må trygle og be og rettferdiggjøre opp og i mente. Antallet arbeidstimer uten lønn er stort. Det verste er likevel når vi i Molly Melon leier inn skuespillere, musikere og andre til våre prosjekter. Det er trist å måtte gi dem en latterlig lønn, en fis i en hatt, hvis det er noe som heter det...Hadde de enda sagt nei takk. Men folk vil jo jobbe - fordi det er viktig for dem. Og vi må jo bare si oss lykkelige for det - vi er jo avhengige av nettopp denne type oppofrelse. Men det burde ikke være slik."

Sikring av frakke teateropplvelser
   - "Noe forslag til ordning?"
   - "Nasjonalt sett, når det gjelder å søke penger av ulike kunst fond, er det jo en nødvendighet med kvalitetssikring. Jeg syns likevel elitepreget kan få for stor vekt. Jeg får følelsen av, etter å ha sendt en del søknader i årenes løp, at du må hete Jo Strømgren for å få støtte. Det burde vært ett fond for unge kunstnere i startgropa, hvor nåløye ikke er for smalt. Hvis ikke gir man opp, og Norge går glipp av mange frakke teateropplevelser!"

I tillegg til Ingvild Hellum og dramaturg Gunhild Nymoen, deltar Silje Holtet, Tuva Hølmebakk, Anders Brøntveit og Henrik Høie i ”Marilyn like bak meg”. Nymoen er også regissør for forestillingen. Premiere er på Black Box Teater 7. mars. Gruppa har tidligere produsert forestillingene ”Spardam”, ”Askepott” og ”Peter Pan”.


NYHETER  MELDINGER

Teaternett formidler nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Hjelp oss å være oppdatert! Skjer det noe der du er - send oss et tips! Vår epostadresse:  teaternett@teaternett.no