Norsk kulturpolitikk:
MYE PENGER, LITE  VETT

"Kulturen har en subsidieringsgrad som er over dobbelt så høy som subsidieringen av jordbruket. Det er en myte at det brukes få offentlige kroner på kultur, men pengene brukes ikke effektivt; Under 4% av de lønnede årsverkene innen kultursektoren utføres av kunstnere."

Det er Geir Kragseth, som blant annet hevder dette i artikkelen "Myten om den rasjonelle kunst- og kulturpolitikk". Artikkelen er publisert i nettmagasinet www.localmotives.com sitt temanummer om teater og teaterpolitikk. Myten om at norsk kultur mottar lite offentlige midler er bare én av flere Kragseth går løs på.

Hierarkisk orientert bevilgnings-system
   Kragseth hevder at i dagens bevilgnings-system innen kultursektoren blir pengene tildelt hierarkiene og ikke prosessene. Kragseth ønsker mer ressurser til kunstnerne og den verdiskapning de står for.
   - "Skulle landbruksmyndighetene velge å kopiere kultursektoren ville det være de respektive utsalgsteder som fikk overføringene", hevder han, og fremholder at innen jordbruket gis tilskuddet til bonden. Han hevder at innen kulturen har de offentlige tilskuddene i stor grad bidratt til å bygge opp store halv- og heloffentlige forvaltningssystem som er hierarkisk og strukturelt orientert, og som forsvarer sin berettigelse ved å påberope seg profesjonalitet. "Det er blitt en myte at institusjoner er en garanti for effektivitet og kvalitet", hevder han

Sentralisering det motsatte av kvalitet
   - "Sentralisering er ikke det samme som effektivitet. Sentralisering ved hjelp av offentlige midler betyr vanligvis ineffektivitet og byråkrati. Det er naivt å tro at det sentraliserte og offentlig finansierte kunst- og kulturbyråkrati i Oslo ikke er gjenstand for de samme mekanismer som førte til ineffektivitet i de tidligere østblokklandenes byråkratier", hevder Kragseth og uttrykker stor skepsis til norsk kunst- og kulturpolitikks Oslo-satsing: "Det har (...) blitt lagt stor vekt på å styrke miljøene i Oslo, og da på bekostning av tilsvarende miljø i regionene. Virkningen av dette er at man får det motsatte av kvalitet. (...) Regionene bør kreve at det satses like tungt på å bygge opp kompetansemiljø i regionene som I Oslo. Kun på den måten kan vi få konkurrerende kompetansemiljø som kan virke som korrektiv til hverandre. Det er en grunn til at vi har mer enn ett universitet i Norge, og denne grunnen burde være like åpenbar når det gjelder kultursektoren."

Provinsiell tankegang
Kragseth går i sin artikkel også inn på norsk kunst og kulturs forhold og holdning til det internasjonale samfunnet. Han hevder at i resten av Europa regionaliseres kunst og kulturpolitikk; "Den gammeldagse tankegangen der alle land ønsket å gjøre sine hovedsteder til verdens sentrum, er for lengst forlatt."

Han fremholder de tre Vestlandsfylkene som en region som historisk sett har bidratt sterkt til internasjonal orientering: "Vestlendingene har tradisjonelt sett vært orientert videre vestover når de har valgt å bevege på seg, og hadde inntil nylig mye til felles med islendingene. En strøm av kunnskap og impulser fulgte i sporene av den utadrettede nettverksaktiviteten."

Til Oslo for å bli feit?
Kragseth mener at vestlendingenes utadrettethet har endret seg dramatisk de siste tiår:

   - "Det som har skjedd de siste tiår er at orienteringen mot utenomverdenen er blitt gradvis innsnevret, slik at Oslo har fått en mye større rolle for Vestlandet. Oslo fungerer i dag som et surrogat for den store verden. Årsaken til dette er sammensatt, men trolig en konsekvens av at det er i Oslo man kan bli synlig overfor de som fordeler og bruker de statlige kunst- og kulturmidlene. Det som tidligere var en sunn utlufting av regionens kunstnere er blitt erstattet med en ensidig utflytting til Oslo. Dette er en dypt provinsiell tankegang, da det fører til en navlebeskuende sentralistisk kultur."

Kragseth ivrer for at regionene bør slutte å stå med lua i hånda:
  
- "Regionene bør påpeke overfor staten at resten av Europa regionaliserer sin kunst og kulturpolitikk.  Regionene bør revitalisere sine tradisjonelle nettverk og på egenhånd stimulere til internasjonal utveksling av kompetanse og personell.

Det er en myte at vi trenger Oslo-miljøet til å være døråpnere mot verdenssamfunnet. Kunstmiljøet i Oslo er trolig mindre internasjonalt orientert enn det vi finner i andre deler av landet. Verden er stor og mangfoldig og den interesserer seg også for det som foregår i regionene i Norge."

Hele artikkelen:
Geir Kragseth: Myten om den rasjonelle kunst og kulturpolitikk. Artikkelen er publisert på nettstedet www.localmotives.com,
som i desember 2002 hadde temanummer Teaterpolitikk & politisk teater. Her finnes også artikler av Tore Vagn Lid (redaktør), Marit Strømmen, Dirk Pilz, Kristine Kabel og Ida Diemer.


NYHETER  MELDINGER

Teaternett formidler nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Hjelp oss å være oppdatert! Skjer det noe der du er - send oss et tips! Vår epostadresse:  teaternett@teaternett.no