Ennå tydelig kan jeg huske første gangen jeg stiftet bekjentskap med skuespilleren, kunsttolkeren og fortelleren Svein Tindberg. Jeg var på vei inn i tenårene og jeg satt i en ærbødig ro og lyttet til NRKs dramatisering av Maria Gripes spenningsroman "Tordivelen flyr i skumringen". For anledningen fortolket Tindberg den nysgjerrige og eiendommelige David. Allerede den gangen, for kanskje ti år siden, kan jeg huske hvordan jeg lot meg beta av Tindbergs ydmyke og fortrolige rolletolkning.

Det var stemmen, den inderlige stemmen, som karakteriserte en person av verdighet og mot. Det var ikke så interessant hvilket ansikt denne stemmen i virkeligheten tilhørte, for i stundene foran radioen visualiserte Tindberg en person i det fulle og det hele med sin dramatiske pregnans, og jeg ble raskt full av kunstneriske impulser fra denne David.

Mitt neste møte med Tindberg avslørte en ny side av hans mangefasetterte talent, jeg tenker på fortelleren Tindberg, fortelleren som med en dyp retorisk autoritet formidler historier, slik historier til alle tider mennesket har vært reflekterende har gått på folkemunne. Historien Tindberg fortalte, i nok en NRK satsning, var "Den uendelige historie" av Michael Ende, en roman så fantasirik og frodig at en introduksjon uten å henvise til videre lesning er vanskelig.

Det jeg likevel kan gjøre er å formidle noen av emosjonene som betok mitt barnesinn i alle timene foran radioapparatet. Jeg kan nemlig ikke forestille meg en mer nærgående og spennende innlemmelse i Endes fatasirike enn den Tindberg inviterte til. Med ett var det som jeg var en vandrer i Fantásia, riket med alle sine dunkle skoger, steile skråninger, øde sletter og ekstraordinære vesener både med humane og groteske trekk. Jeg følte den etterlengtede frihetsfølelsen til hovedpersonen Bastian, jeg følte skjønnheten til Fantásia, jeg følte egoismens trussel om oppbrudd og fiendtlighet, jeg følte begjæret i slaget om Elfenbenstårnet, jeg følte mystikken og uvissheten, og jeg følte til slutt, når rammene lukket seg rundt Endes verden, et stort savn, et ønske om å kunne gå videre i Fantásia.

Jeg har ikke til hensikt med denne retrospektive hyllesten å forsøke å komprimere en biografi om Svein Tindberg ned i essayistisk sjargong. Tindbergs virksomhet som dramatiker er ganske omfattende, og jeg mangler oversikt og innsikt. Det jeg derimot vil fokusere på, er Tindbergs fortellertalent. F. eks synes jeg det er interessant å stille spørsmålet om hva det er som gjør at det kan virke som alt denne mannen tar til seg og framfører blir til "gull". Ta f. eks Tindbergs omfattende arbeid med innlesningen av Saabyes Christensens murstein og oppvekstskildring "Beatles". Gjennom denne dramatiseringen viser Tindberg en utpreget sans for dialekter, slang og miljøgjenskapelse. Han "transponerer" rett og slett sin troverdige og presise dramatiske forståelse inn i et beskyttet småborgermiljø i Oslo og får på en gripende måte fram sprekkene i fundamentet.

Noen vil kanskje spørre seg hvorfor jeg begynner med å monumentalisere Tindberg ved å titulere han som en størrelse. Vel, på sett og vis kan overskriften ha effekt som beskrivelsen av Tindberg som representant for en type, nemlig typen "fortellerne". Og spesielt "de muntlige fortellerne", de som tar ordene i sin munn, smaker og formidler. Likevel er det ikke monumentaliseringen som er min hovedhensikt med tituleringen. Hovedhensikten er allusjonen til "Den store Gatsby". Denne føler jeg er aktuell på en bestemt måte; det handler ikke om at Tindberg hverken som forteller eller privatperson strør om seg med materiell velstand og lever et luksuriøst liv, det handler om at han hver gang han påkaller mennesker sin oppmerksomhet for å gi historien og fortellingen liv, inviterer til fest. Den festligheten jeg tenker på er nok fjern fra Gatsbys overklassemiljø. Det er hensikten som er den samme, hensikten å samle folk for å prege deres sinn, for å underholde på en verdig måte.

Det er en fest under kontrollerte former Tindberg inviterer til, en fest med plass til anekdoter, historiens pulsering, en fest som snarere preges av det foretrukne alvoret enn fjaseriet. En fest for ettertanke, en anledning for å roe seg ned fra samtidens jag etter effektivitet og prestasjon og gi seg hen til en retoriker som behersker en finslepet teknikk. Gjentatte ganger, f. eks de siste årene med dramatiseringen av "Markus evangeliet" og "Apostlenes gjerninger" i regi av Kjetil Bang-Hansen, har Tindberg demonstrert et framsyn av dimensjoner og en presisjon som brenner seg fast i tilhørere for generasjoner.

Det er en meget gammel og viktig tradisjon Tindberg holder i hevd, fortellertradisjonen. Før var den den primære kilden til underholdning, i dag framstår den gjerne kamuflert i gigantiske, overdimensjonerte og sterile byggverk eksemplifisert gjennom Hollywoodindustriens million-dollar-filmer, musikkbransjens masseformidlede album og hits, eller kiosk- og flyplasslitteraturens pocketutgaver. Historiene skapt av menneskene er fortsatt reisverket og arkitekturen i underholdningen, men formidlingen har blitt mer pompøs, påkostet, minimalistisk og kommersiell. I forhold til de multinasjonale selskapenes kontroll av den globale adspredelsen, står Tindberg ganske utsatt og alene. Ja, han er kanskje ridderlig, på en empatisk og vederheftig måte, når han jobber med den muntlige framstilling.

Hva er det så som gjør at en alvorspreget manns enetale trekker fulle hus landet rundt? Jeg vil  forsøke å gi noen raskt skisserte setninger som kanskje kan forklare hvorfor. Først og fremst handler Tindbergs autoritet om gjennomført bruk av stemmen som verktøy. Hvis en konsenterer seg rundt f. eks noen av Tindbergs mange romaninnlesninger, merker en ganske raskt at han er uhyre fokusert på å skape rytme i dramatiseringen. Med rytme mener jeg at han stadig pendler mellom trykkbetonte og ubetonte setningsledd, at han veksler mellom svak og sterkere stemmebruk, eller at han varierer lesehastigheten. Disse retoriske virkemidlene skaper en særegen flyt over framstillingen, for ikke å glemme det hele tiden bærende element; autensiteten.

Samtidig er Tindberg, som mange andre skuespillere, dyktig til å manøvrere flere rollefigurer samtidig. Han er ypperlig til å få fram karaktertrekk som skaper identitet hos de ulike personene han distingverer, enten det skjer gjennom dialog eller skildringer. Disse kvalitetene gjør at Tindberg f. eks har vist seg kapabel til å dramatisere et handlingsmettet og komplekst verk som  "Apostlenes gjerninger".

Foruten å ha en meget bra stemmekontroll, kommer en heller ikke utenom at Tindberg er en dreven strateg når det gjelder å framlegge verk og når det gjelder å tolke forfatterintensjoner. Som tidligere nevnt er han rikt begavet med framsyn, en evne til å komponere dramaturgiske fuger og skape perspektiver. Og presisjonen følger han som en skygge gjennom alle de kunstneriske framstillingene han setter for dagen.

Tindbergs popularitet snakker for seg. Publikum finner noe eget i hans utilslørte uttrykk, en magi massekommunikasjonen naturlig nok har mistet. Tindberg er et talent som virkelig fortjener oppmerksomhet, et talent som gjentatte ganger har demonstrert unik mellommenneskelig innsikt og superb tolkningsfølsomhet, til glede for både norske og utenlandske forhold. Forhåpentligvis har Tindberg åpnet noen dører for bevaringen av fortellertradisjonen og av fortellingens originalitet.

ARTIKLER