Møtte Madame Tussaud noengang Ludvig XVI, Marie Antoinette, Robespierre, Napoleon eller andre av sine mange berømte modeller? Og hvor viktig er det egentlig om hun gjorde det eller ikke? 1. desember var det 250 år siden skaperen av en av verdens mest berømte turistattraksjoner ble født.

Del saken med andre! |

”Hun ser ned i kurven igjen. Og befridd fra kroppens tyngde, er hodet nesten vakkert og som til å prege på en mynt. Trekkene er rolige. Øynene er høflig og ettertenksomt lukket. På kinnene blod. På leppene vin. Og mellom tennene fremdeles noen kjøttrevler.””

Selfmade woman: Marie Tussaud, her 42 år gammel, fikk fart på voksutstillingen sin da hun flyttet fra Frankrike til London. Skulptur av John Theodore Tussaud, 1921. Wikicommons.

I romanen Marie fra 1983 er dette beskrivelsen av Marie Tussauds opplevelse, der hun sitter med hodet til den franske revolusjonens mest prominente offer i fanget: Kong Ludvig den sekstende, blodig brakt i kurv rett fra giljotinen. Romanen bygger på Madam Tussauds egne memoarer. Og med håret klippet, i skyggen av en mulig forestående egen dødsdom, skal Marie under tvang lage dødsmaske direkte etter kongens hode. For deretter å forme en figur i voks til en makaber dokumentasjon over henrettelsen. Madame Tussauds liv er spunnet inn i mystikk og myter. Mye presenteres fortsatt som sannheter i oppslagsverk og på nett, selv om faktakjernen er tvilsom.

Vendte aldri tilbake
Kvinnen bak de livaktige voksfigurene i Londons Baker Street levde i en turbulent og dramatisk tid. Marie het opprinnelig Grozholt og flyttet fem år gammel med moren til Paris rundt 1766. Der vokste hun opp som datter av hushjelpen til voksskulptøren Philippe Curtius. Det spekuleres på om Curtius var den virkelige faren hennes, og ikke den franske soldaten Joseph Grozholt omtalt i Tussauds memoarer. I alle fall læres Marie opp i voksfaget og blir Curtius sin nærmeste medarbeider i utstillingsvirksomheten gjennom den franske revolusjonen. Da Curtius dør i 1794, arver hun firmaet. Etter å ha giftet seg med Francois Tussaud og fått to barn med ham, tar hun i 1802 med seg sin eldste sønn, figurene og utstillingen til England og reiser rundt. Napoleonskrigene stenger veien til hjemlandet, og hun vender aldri tilbake til ektemannen i Paris. I 1835 etablerer hun sammen med sønnene den permanente utstillingen i London.

Avstøpninger av døde venner?
Frem til idag har familien utviklet vokskabinettet til en formidabel suksess. I 1849 skrev magasinet Punch at ”you must be a doll at Madame Tussaud’s before you can become an i’dol(l)”. Fortsatt er det kanskje slik at evig berømmelse forutsetter en figur i Londons fremste attraksjon. En markant ingrediens i auraen rundt vokskabinettet har vært at Tussaud personlig skal ha møtt mange av berømthetene som hun har modellert. Figurene skal ha blitt skapt etter at Marie laget former direkte på ansiktene. Sitatet ”Vi kan ikke forestille oss hvor vanskelig det må ha vært for henne å lage avstøpninger fra ansiktene til hennes døde venner”, stammer fra etterkommeren Anthony Tussaud, så sent som i 2002. Har hun på melodramatisk vis fått tilgang til hodene etter deres død, så og si med kurv i smug på kirkegården nattestid?

Døde i badekaret: Det er lite sannsynlig at Tussaud fikk tilgang til revolusjonslederen Marat etter at Charlotte Corday myrdet ham. Hennes vokstablå er trolig inspirert av maleren Jacques-Louis David kjente maleri fra 1793. Wikicommons.

I selvbiografien bidrar hun selv med eventyrlige historier, og fremstiller seg som et overlevende offer for den franske revolusjonen, som mirakuløst unnslapp falløksen. Selvbiografien følges i all hovedsak av den danske forfatteren Dorrit Willumsen, i romanen Marie. Her tegnes et fascinerende portrett med den driftige kvinnen som jeg-person.

Engelske Kate Berridge har i biografien Madame Tussaud. A Life in Wax fra 2006 gått myter og memoarer etter i sømmene. Ifølge henne er Tussauds fortelling mer å regne som markedsføring av image og utstilling enn som faktakilde. Markedsføring krevde sitt, dengang som nå, det var vanlig å smøre litt ekstra tykt på for å bli synlig i samtidens underholdningstilbud av artister, spådamer, sangere, akrobater, tusenkunstnere, illusjonister, dyretemmere, sjonglører og småsvindlere.

Dødsmaske av Ludvig 16.?
Berridge finner ingen kilder som sannsynliggjør at Marie kunne få hendene på kongens hode etter at det falt, klokka 10.20, mandag 21. januar 1793 på Place de la Révolution i Paris, idag Place de la Concorde. Selv om Tussauds sønnesønn i 1919 hevdet at det ”uten tvil” ble tatt en obligatorisk rettslig dødsmaske av kongens hode. Lite tyder på at det i det hele tatt ble vist en figur av den siste Capet i den originale utstillingen i Paris. Tvert imot er det dokumentasjon i retning det motsatte: I en samtidig fransk avis blir Curtius kritisert for nettopp ikke å vise henrettelsen av kongen. Den første fremvisningen av et Ludvig-hode fant trolig sted i Baker Street i 1865, femten år etter Maries død.

Var hun virkelig lærer i voksskulptur for Ludvig den 16s søster, Elisabeth og bodde åtte år ved hoffet i Versailles? Fikk hun hodet av denne ”venninnen” i kurven for å lage voksfigur etter giljotineringen 10. mai 1794? Eller dronning Marie Antoinette? Var hun på åstedet for Marats død, beordret av nasjonalforsamlingen og tok dødsmaske der mens han lå i det blodige badekaret? Av mordersken, Charlotte Corday? Satt hun i fengsel sammen med Joséphine, som senere ble Napoleons ektefelle, var hun hennes nære venninne? Fikk hun laget sin Napoleonfigur ved direkte å møte keiseren og ta avtrykk av ansiktet hans?

Kongefamiliens søndagsmiddag
Berridge finner ikke andre holdepunkter enn Tussauds egne ord for dette. De pinlig strenge protokollreglene for Versailles burde gjøre Maries nærvær synlig i de detaljerte kildene. Der finnes hun nemlig ikke. Men hun, som andre borgere i det førrevolusjonære Paris, hadde gode muligheter til på avstand å betrakte kongefamiliens faste søndagsmiddag, ”Grand Couvert”. Den var en storslått oppvisning i flotte drakter, sveitservakter, tjenere, eventyrlig dekketøy, nydelige retter og ikke minst rituell servering, og hadde stor appell til tilskuere fra fjern og nær. Like gøy var det ikke for de kongelige under forestillingen, Marie Antoinette tok knapt en matbit under disse måltidene.

Tablået av Marats død stammer ifølge Berridge mest sannsynlig fra revolusjonsmaleren Davids kjente maleri, og fra observasjoner i offentligheten. Det finnes ikke belegg for at Marie møtte mordersken Charlotte Corday etter arrestasjonen, men kilder viser at andre kunstnere var til stede, etter Cordays eget ønske. Joséphine, som ble Napoleons ektefelle, var riktignok fengslet under Robespierres terrorvelde, og hennes første mann ble sendt til giljotinen. Men det finnes ingen spor av at hun og Marie satt på samme celle, eller at Marie noengang var under arrest. Napoleon var langt mer opptatt av å fremstille seg selv propagandistisk enn å slippe til en kommersiell voksartist på ansiktet sitt.

Gudene ned på jorden
Som myten om at Wolfgang Amadeus Mozart ble drept av sin rival Antonio Salieri er Madame Tussauds selvopplevde historier trolig altfor gode til å være sanne. Men Berridge underslår ikke betydningen Tussaud har hatt for samfunnets ikonografi, som idag er blitt mediesamfunnets visuelle puls. Hun var en utholdende, sterk, tilpasningsdyktig og ”selfmade” næringsdrivende kvinne, i en tid der menn hadde bortimot monopol på makt og penger. Marie Tussaud brakte gudene ned på jorden med sine tablåer. Idag bidrar fortsatt hennes kabinett til historieinteresse og nysgjerrighet hos de brede lag av folket på en måte som de fleste historikere og muséer misunner henne.

Av Stein Willumsen Kippersund

Fakta - Marie Tussaud:
Født 1. desember 1761, Strasbourg.
Døpt Anna Maria Grozholt, etter moren. Navnet Marie brukes.
Far: Joseph Grozholt, ukjent soldat, falt i sjuårskrigen.
1763: Moren blir hushjelp hos legen Philippe Curtius i Bern, Sveits.
1765: Curtius, kjent for sine små erotiske voksmodeller, flytter og etablerer figurutstilling i Paris. Marie læres etterhvert opp i faget.
1794: Curtius dør, Marie arver virksomheten.
1795: Gifter seg med Francois Tussaud.
Barn: Får en datter i 1796 som dør etter et halvt år, sønnen Joseph i 1798 og sønnen Francois i 1800.
1802: Flytter til London med sin eldste sønn, og turnerer Storbritannia sammen med illusjonisten Philipstal.
1808: Utstiller i Belfast, Irland, første gang under eget navn. 1831: Utstillingen overlever såvidt opptøyene i Bristol.
1835: Etter flere tiår på reisefot etablerer Marie fast kabinett i Baker Street, London.
Dør mandag 15. april 1850, 89 år gammel, i London.

Kilder:
Wikipedia.
Berridge, Kate: Madame Tussaud. A Life in Wax. Harper Perrenial 2006. ISBN 978-0-06-052848-5
Ranson, Teresa: Madame Tussaud. A Life and a Time. Sutton Publishing 2003. ISBN 0-7509-2765-8
Willumsen, Dorrit: Marie. En roman om madame Tussaud. Grøndahl 1984. ISBN 82-504-0683-4
.

Teaternett bringer nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Vi vil også være et forum for debatt om kultur, historie og samfunn i et videre perspektiv. Ønsker du å bidra, ta kontakt. Vår epostadresse: teaternett@teaternett.no