Det er snart to hundre år siden de intense kampene ved Borodino utenfor Moskva, og de førte til et vendepunkt i europeisk historie. Over en kvart million soldater var involvert, og den knappe franske seieren ble forspillet til Napoleons undergang.

Del saken med andre! |

Midt på dagen, klokken tolv onsdag 24. juni 1812, hadde Napoleon ridd over grenseelven Nemunas ved Kaunas i nåværende Litauen, på en av tre broer franske ingeniørsoldater hadde bygget om natten. Fra morgenen av hadde keiseren gjennom kikkerten begeistret betraktet de gigantiske troppemassene sine der de krysset elven.

Stram stil: En utålmodig og småsyk Napoleon med sin stab ved Borodino utenfor Moskva. Selv om keiserens arme presset russerne til retrett i dette slaget, ble kostnadene fatale. Maleri av russiske Vasiliy Vasilyevich Vereshagin 1897. Wikicommons.

Det var den største armeen verden noengang hadde sett, kanskje en halv million soldater, franske og allierte:

”Solen skinte på bronsen til 1200 kanoner som var parate til å legge alt i grus, den skinte på brystet til våre fantastiske karabinierer med sine forgylte hjelmer med skarlagensrød fjærbusk; den skinte på gull og på sølv, på hjelmene og brystplatenes herdede stål, på de menige og offiserenes våpen og på de overdådige uniformer”, skrev den franske stabsoffiseren Louis Lejeune.

Panisk evakuering av Moskva
Under tre måneder senere stod La grande armée med sin berømte hærfører på dørstokken til den russiske hovedstaden, ved landsbyen Borodino, bare 12 mil vest for Moskva. Her skulle feltmarskalk Mikhail Kutuzov og hans plagede russiske hær omsider forsøke helhjertet å stoppe Napoleons ørner etter uker med tapte trefninger, brent jords taktikk og endeløs tilbaketrekning.Det hadde vært en uvirkelig sommer for Moskva-innbyggerne. Tiltroen til de russiske styrkene var lav og panikken hadde våknet. Tapet av byen Smolensk hadde vært en total og utenkelig katastrofe. De som kunne prøvde nå å evakuere hovedstaden, til tross for halvhjertede ordrer om å bli. Hester og vogner var ikke å oppdrive. I hovedgatene og på utfartsveiene østover stampet kilometerlange køer med alskens tungt lastede farkoster. Et saktegående kaos av rike og fattige, familier, borgere og adelige, kjøpmenn og embetsmenn, sårede soldater. I den berømte romanen Krig og fred sammenligner Lev Tolstoj byen med en døende bikube:

”Man hører ikke lenger den jevne, rolige putringen fra arbeidet, bare spredte uordnede lyder. Lange svarte røverbier, tilklint med honning, flyr ustøtt og enslige ut og inn, og hvis de blir truet, stikker de ikke, men flyr bare unna. Tidligere fløy biene fullastet med honning inn i kuben, men nå flyr de fullastet ut.”


Blodig kaos
Nesten som Peter den store ved Poltava satset Kutuzov på å forskanse seg ved Borodino med posisjoner som skulle favorisere russernes kraftige kanoner. Russerne utnyttet det varierte terrenget mellom de to veiene som førte fra Smolensk til Moskva. Napoleon måtte ikke komme rundt flankene. Lendet bød på elver, bekkefar og myrlendt terreng, høyder og skog.

Enorme tap: 973 av 1740 soldater falt under slaget bare i denne avdelingen, russiske Litovski Lejb-Guard regiment. På grunn av betydningen Borodinoslaget fikk har mange kunstnere tatt tak i hendelsen, med større eller mindre grad av realisme. Russiske Samokishi er opphavsmannen til dette maleriet fra 1912. Wikicommons.

Lørdag 5. september nådde de første franske styrkene den vestligste av russerne forskansninger, redutten ved landsbyen Sjevardino. Napoleon beordret sin marskalk Davout til å ta redutten, som kunne skape en farlig kile i La grande armée dersom den forble på russiske hender. Etter harde kamper der de stridende byttet på å holde støttepunktet måtte russerne ut på ettermiddagen gi seg. Det hadde vært et blodbad, fem tusen russiske soldater mistet livet. Men det skulle bare bli et forspill. Søndagen etter kunne de to sidene følge hverandres posisjonering til slaget som måtte komme. Begge hærene stilte i sine flotteste uniformer som til en parade. Kutuzov håpet at Napoleon skulle angripe frontalt og nordover, og tok sjansen på å svekke sin venstre flanke, sør på slagfeltet ved den gamle Smolenskveien. Og som så ofte før i sin karriere jaktet Napoleon på motstanderens svake punkt for nettopp å sette inn støtet der.

Småsyk og redusert keiser
Heldigvis for russerne var berømtheten ikke i form. Pustebesvær, hoste, store smerter i urinblæren og oppsvulmede ben gjorde dagen tung for Napoleon. Hæren hans var blitt redusert med bortimot to tredjedeler etter invasjonen i juni. Sykdom, sult og fiendens desertører var russernes allierte, nå, som da Karl den tolvte prøvde seg på Peter den store hundre år tidligere. De rundt 130 000 kampklare soldatene måtte brukes forsiktig.

Klokken seks om morgenen mandag 7. september begynte bombardementet fra begge sider. Tilsammen over tusen kanoner spyttet ild, uten stans. Fra høyder i utkanten av slagscenen kunne tilskuere følge kampene. Solen skinte, det hele så fargerikt og malerisk ut til å begynne med, en forestilling i et storslått amfiteater. For soldatene og alle hestene nede i kuleregnet var det et helvete, en veritabel kjøttkvern av kanonkuler, granatsplinter og kardeskehaggel store som plommer. I tolv timer skulle slaget vare, med en brutalitet som rystet mange krigsvante soldater, også Napoleon selv.

Inferno av død
Kampene tok fokus ved den største skansen i den russiske linjen, Rajevskij-redutten, like ved Borodino. Begge sider kjempet innbitt, og herredømmet over redutten bølget frem og tilbake i et ubeskrivelig inferno. ”Kavalerister og fotfolk inne i redutten var blitt grepet av drapshysteri, og slaktet hverandre ned i vilske” forteller en av veteranene. Etter kampene beskrev en polsk offiser hos Napoleon åstedet slik: ”Adkomsten, grøftene og vollene hadde forsvunnet under en haug av døde og døende, med en gjennomsnittstykkelse på seks til åtte mann, som lå dynget oppå hverandre.”

Brannherjet Moskva: Om brannen ble påsatt av moskovittene selv, eller om den var en naturlig følge av evakuering, påfølgende plyndring og vindforholdene i trebebyggelsen er usikkert. Stillingen ble i alle fall uholdbar for Napoleon og hans hær. Maleri fra 1820 av ukjent tysk kunstner. Wikicommons.

Borodino stanset ikke Napoleon og hans hær, selv om de ikke hadde overskudd til straks å forfølge fienden. Kutuzovs hær kunne trekke seg tilbake gjennom Moskva og sørøst, for ny styrkeoppbygging. Mandag 14. september rykket Napoleon inn i en by som nesten var totalt forlatt av sine rundt 270 000 innbyggere. Triumfen ble kortvarig. Dagen etter stod byen i flammer, som delvis var påsatt for å ødelegge forsyninger, delvis fulgte av plyndring. Det blåste opp, og brannen ble en katastrofe i byen der tre fjerdedeler av husene var av tre.

Napoleons seier ved Borodino ble begynnelsen på slutten for det overmodige felttoget. Den første snøen kom tirsdag 13. oktober, men først 19. oktober forlot restene av La grande armée hovedstaden. Hærledelsen besluttet retretten for sent og tok for lett på forberedelsene. Det skulle koste dyrt. Onsdag 28. oktober gikk Napoleons tilbaketog rett over slagmarken ved Borodino, der tretti tusen franske og femti tusen russiske soldater hadde møtt døden. Stanken var ubeskrivelig, midt i forråtnelsen var de døde forbausende godt bevart, trolig på grunn av nattefrosten. Vitnene beskriver de dødes grelle farger og store, åpne stirrende øyne.

Armeen som forsvant: Den franske statistikkpioneren Charles Joseph Minard utviklet i 1869 denne berømte grafiske fremstillingen av utviklingen til La grande armée under Napoleons russiske felttog. Figuren viser antallet soldater i armeen (tykkelsen på den sentrale linjen, den sorte delen viser tilbaketoget), dens bevegelser og temperaturene under tilbaketoget.  Wikicommons.

I det etterhvert desperate tilbaketoget møtte de flyktende soldatene sult, kannibalisme, kulde, mishandling og stadige angrep fra russiske forfølgere. Av den stolte franske hæren vendte snaue tjue tusen hjem. Den store Napoleon selv kastet seg i sin elskede Marie-Louises armer fredag 18. desember og oppførte seg som om ingenting hadde hendt. Han feiret jul og begynte straks å samle en ny hær. Men seiersrekken var brutt, og det skulle vise seg, denne gangen for godt.

Av Stein Willumsen Kippersund

Fakta - Slaget ved Borodino:
Fant sted mandag 7. september 1812.
Involverte: Hertugen av Warzawa, Italia og Rhinkonføderasjonen anført av det franske keiserriket på den ene siden mot det russiske keiserriket på den andre.
Øverstkommanderende: Keiser Napoleon I mot feltmarskalk Mikhail Illarionovich Kutuzov.
Tropper under Napoleon: 130 000 soldater, 587 kanoner.
Tropper under Kutuzov: 120 000 soldater, 624 kanoner.
Tap på Napoleons side: Usikre tall, mellom 30 og 35 000 døde og sårede.
Tap på russisk side: Usikre tall, mellom 40 og 50 000 døde og sårede. 
Utgang: De voldsomme kampene hadde ingen entydig seierherre da de stilnet av utover kvelden. Men slaget regnes som en taktisk seier for Napoleon, fordi russerne valgte å trekke seg tilbake gjennom Moskva og sørøstover for omgruppering. Slaget ble dyrt for Napoleon, en "Pyrrhos-seier", som i ettertid står som en strategisk seier for russerne. Napoleons styrker klarte ikke å knuse den russiske armeen, og selv om Moskva ble inntatt måtte La grande armée trekke seg ut en drøy måned senere, i det som etterhvert ble et katastrofalt tilbaketog.

Kilder:
Wikipedia.
Hourtoulle, Francois-Guy (F.-G.): Borodino. the Moskova. The Battle for the Redoubts. Histoire & Collections, Paris 2003. ISBN 2-908182-96-3
Mikaberidze, Alexander: The Battle of Borodino. Pen & Sword Military 2010. Engelsk. ISBN: 978-184884-404-9
Tolstoj, Lev Nikolajevitsj: Krig og fred. Bind 1-4. Solum forlag, Oslo 2001-2004. ISBN 82-560-1320-6, 82-560-1349-4, 82-560-1411-3,   82-560-1436-9
Zamoyski, Adam: 1812. Napoleons russiske tragedie. Oslo 2007. ISBN 978-82-516-2331-5

Teaternett bringer nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Vi vil også være et forum for debatt om kultur, historie og samfunn i et videre perspektiv. Ønsker du å bidra, ta kontakt. Vår epostadresse: teaternett@teaternett.no