FORUM / Bokanmeldelser
(annonse)

Denne side publisert
25. oktober 2004

HOVEDSIDE
Om Teaternett
FORUM
Forestillingskritikker
Bokanmeldelser
Debatt
SØK



Teaterviter utenfor teatret

Anne-Britt Gran: Vår teatrale tid. Om iscenesatte identiteter, ekte merkevarer og varie mén
Dinamo Essens

Anmeldt av Rune Kippersund

Det er et kjennetegn ved humanistisk vitenskap i vår tid at det enkelte fag er ekstremt åpent når det gjelder hva som kan være dets objekt. Vi er åpne for at ulike faglige perspektiv kan gi oss noe spennende, interessant og sant om stoffet som behandles. Det avgjørende for om forskeren - eller skribenten - har lykkes, er om vi oppfatter at perspektivet har gitt oss noe av betydning. Eller slik Anne-Britt Gran uttrykker det; at man skal bli både opplyst og oppglød av synsmåten, i dette tilfellet å se den tiden vi lever i på en ny måte - gjennom teatrale briller.

Hun spør om vi blir klokere av å tenke på vår samtid som teatral. Underveis i boka deler jeg mer og mer dette spørsmålet, og da som et kritisk spørsmål som ikke er rettet mot problemstillingen, men mot hva hun leverer. Men se om ikke det lysner mot slutten!

I vår teatrale tid er et vidstrakt sveip i vår samtid. Anne-Britt Gran gjør vel to nært beslekta ting: Hun anveder et teaterfaglig språk på si noe om de forhold hun tar opp, og anretter dermed kjent stoff på det som for mange vil være en ny måte. Videre sier hun noe om teatralitet i disse forholdene.

Iscenesatt økonomi, politikk og identitet
Et sentralt tema er økonomiens merkevarebygging, opplevelelsesøkonomien og betydningen av at en produsent lykkes med å iscenesette en merverdi til det forbruker velger å kjøpe. Et annet tema er politikken og dens velregisserte markedsføringsstrategier. Hun analyserer politikeres opptreden ut fra forståelser av teatralitet. Et tredje tema, som både behandles for seg og ligger under det hele, er av filosofisk art, og handler om den store endringen i  vår forståelse av identitet, fra identitet som noe essensielt og uforanderlig, i seg selv værende, til noe som spilles ut med ulikt innhold i ulike sammenhenger, og hvis innhold framfor alt kan oppfattes som forskjell; identiteten er til ved det at den relaterer seg til noe annet.

Om vi holder oss innenfor den siste forståelseserammen, identitet som forskjell, kan vi si at Anne-Britt Grans constituting other er to elementer som går som spøkelser gjennom teksten: 70-tallets Finne meg sjæl-ideologi (altså at hver og en av oss vil finne et fast og holdbart selv om vi bare leter lenge og godt), og en konsekvens av dette i offentligheten, nemlig den mye omtalte og besukkede intimitetens tyranni (altså forventningen om at et hvert offentlig menneske skal by på hele seg og stå fram som en hel, synlig personlighet, uansett hvilken samfunnsrolle det er som bringer en fram foran TV-kameraet). Det er dette som Grans framstilling vil distansere seg fra, det er i forhold til dette komplekset hun vil framstille forskjell.

Meg, ikke-meg, ikke-ikke-meg
Som del av framstillingene tegner Gran en modell som opptredener kan klassifiseres mot: ikke-teatral, uttalt teatral og uuttalt teatral. (Jada, skrivemåtene her stiller krav til leseren...) Ved hjelp av amerikansk performance-teori er disse tre kategoriene sammenfallende med det å framtre som meg, som ikke-meg og som ikke-ikke meg. Hva dette betyr kommer for eksempel fram i dette avsnittet (s. 56): "Intimitetens tyranni har ført til en politikertype som må framstå som privat, inderlig og autentisk også i sitt yrke. Hvis man ikke orker å være autentisk i offentligheten, må man spille at man er det og samtidig skjule at det er nettopp spille man gjør. Det krever høy grad av selvrefleksjon. Å bli avslørt er en dødssynd." I dette tilfellet er opptredenen av arten ikke-ikke-meg, eller et forsøk på å framstå som en som ikke spiller en annen rolle en seg selv.

Utvilsomt betegnende for tiden, ikke sant? Generelt gir likevel ikke dette perspektivet veldig mye til forståelsen av samtiden og tidsånden, bortsett fra at det er flere fete formuleringer å plukke med seg. Anvendt på de enkelte temaer blir det likevel dels for banalt, dels fanger det ikke opp det som er mest spennende eller karakteristisk ved de forhold som taes opp. Jeg merker det mest på omtalen av politikken, som er et område jeg kjenner godt, mens jeg tror mange innenfor økonomi og markedsføring opplever det samme når Gran beveger seg på det feltet. På det politiske området oppleves Grans tekst som beslektet med avisenes hurtigproduserte kommentarstoff; mer og mindre treffende der og da, men det foreldes fort og uttrykker framfor alt bare en særdeles vinklet bit av saken. Hvorvidt vinklingen er av varig verdi er nokså tilfeldig. Bondeviks bekjennelse om depresjon i hans første statsministerperiode er for eksempel et helt perifert eksempel på intimitetens tyranni, og må sees i lys av andre og mer interessante forhold. Det samme gjelder SV-damene   Halvorsen og Torkildsens tålige suksess i offentligheten. Det er også nokså korny når Gran stiller opp en stråmann i form av utbredt skepsis mot å forstå at politikk i dag i stor grad handler om markedsføring. Dette er jo tvert i mot den   selvforståelsen kjernemiljøene i politikken har. Og det er da sannelig også den oppfatningen svært mange velgere har om politikken. Torgrim Eggens skjønnlitterære Trynefaktoren fra 2003 har for eksempel mye mer å by på i forhold til dette temaet.

Mot estetikken
Så hvor drar Gran oss hen, når hun med ordrik guiding drar oss inn gjennom flere nokså åpne dører? Hun drar oss etterhvert mot den estetiske sfære, og det er en stor lettelse. For her får framstillingen trøkk og blir tydeligere. Hun trekker oss mot sammenhenger der regi og teatralitet eksplisitt er på dagsorden som estetiske faglige, yrkemessige utfordringer, nemlig mot utviklingen innenfor TV-mediet. Hun gir oss gode forklaringer på hvorfor vi har reality-TV, og hvorfor Team Antosen har slik dundrende slagkraft. Ja, dette blir en klokere av. For Team Antonsens vedkommende viser hun hvordan de ulike performance-formene alle er operative; meg, ikke-meg, ikke ikke-meg, og at mye av moroa er den usikkerheten vi opplever ved å ikke være helt sikre på når de fire gjør hva. For Reality-tvs vedkommende forklarer hun virkelighetshungeren og virkelighetsbulimien som styrer etterspørselen etter denne tv-formen. Igjen fra performance-teorien henter hun elementer til framstillingen, nemlig virkelighetstrangens treenighet: kroppen, smerten og døden. Det gir en ubehagelig foregripelse om hva reality-TV etterhvert kan komme til å dreie mot. 

Under denne framstillingen anes etterhvert et annet anliggende enn det som ligger i de enkelte temaer som er tatt opp. Det kaster nytt lys over hva boka kanskje også handler om, nemlig å formidle noe om sammenhengen mellom samfunn og estetikk. Den iscenesettelse vi ser på TV-skjermen har samme struktur som den som foregår i samfunnet, og den appellerer til oss fordi vi som publikum, konsumenter og velgere er integrert i denne strukturen.

Bokas metafortelling er derfor historien om teaterviteren utenfor teatret. Bortsett fra noen raske visitter i teaterhistorien, skriver Anne-Britt Gran knapt noe om teaterinstitusjonen i Vår teatrale tid. Det må selvsagt stå for min regning, og har å gjøre med min egen interesse for teatret, men jeg aner en desperasjon i det ropet som jeg gjennom denne metafortellingen hører fra den teaterkyndige: Hallo! Jeg kan faktisk si noe om det som har betydning i samfunnet også, om det som ikke er marginalisert.

Rune Kippersund

   

BOKANMELDELSER


Ansvarlig redaktør av Teaternett er Stein Kippersund. Adresse: Teaternett, Torstadvegen 46, 2335 Stange. Teaternett har org.nr. 980 247 781. E-post-adresse er teaternett@teaternett.no