Av Rune Kippersund og Mette Hofsødegård

Den indiske jungelen har fått form av en eventyrlig, fargerik scenedekorasjon som glitrer som en skattkiste mot hundrevis av ikke mindre funklende, forventningsfulle barneøyne. Men Jungelboka, vårens store barnemusikal på Det Norske Teatret, sliter med manglende framdrift. Og det er barneskuespillerne som sørger for sjarmfaktoren.

Det er en meget påkostet barneforestilling som sist fredag hadde premiere på Det Norske Teatret i Oslo. Arne Lindtner Ness, Wayne McKnight og Svein Gundersens musikal fra 80-tallet er tatt fram igjen og blåst nytt liv i. Og satsingen på scenografi, lysdesign, masker og kostyme betaler seg så absolutt i form av en eventyrlig og fantasieggende ramme omkring jungeldramaet. Billettsalget til barnefamiliene går så det suser.

Dramatisk svikt
Men det er følbart at denne musikalen lider av at musikkteatrets tross alt viktigste element, dramatikken, er for svakt utviklet. Visst er det skummelt når Shere Kahn jakter på sitt vergeløse bytte. Slangen Kaa er heller ikke god til å begynne med og apekongen så avgjort en trussel. Men dette er stemningsbrytere som blir slått av og på. Den spennende og suggererende historien som utvikles gjennom konkrete handlingsforløp er nesten fraværende. Derfor går musikalen flere ganger helt i stå.

Regi-sløseri
Problemene blir ikke mindre av at regissør Wayne McKnight elsker å bekle scenen med alt han har å by på av dans, gester og bevegelser. Det har ikke gått mer enn et kvarter før hele det fantastiske scenerommet føles oppbrukt. Dansere og skuespillere har vært på alle høydenivåer, erobret sidescenen og demonstrert Tarzan-lianen. Hele ensemblet har vært samlet i aksjon og gitt full guffe. Da er det vanskelig å unngå at mye av det som gjenstår blir repetisjonsøvelser. Spenningen i de enkelte situasjonene blir heller ikke godt nok ivaretatt.

Savner dynamikk
Det som savnes er flere innslag av det som ulvemamma, spilt av Arlene Wilkes, byr på like før pause. Hun kommer alene, har et flott sangnummer, får konsentrert sin og publikums energi om situasjonen, skaper variasjon. Historien får ladning og kan gå videre.

Mye å by på
Når så mye kritisk er sagt, skal musikalen også ha ros for flere ting: Her er mange morsomme verbale saker. Med Snart-statsminister Jens Stoltenberg i salen er det vittig når Kaa snerrer at det er bedre å "svelgje ape enn å velgje grønt". For de små er det også mange verbale poeng som sitter så det holder. Her er fine karakterer å spille på, og musikken er fengende med flere melodier som går rett hjem.  Men lydbildet har en lei tendens til å bli grøtete og støyende.

Spilleglede
Her er også spilleglede i massevis fra hele ensemblet. Barneskuespillerne tar likevel sjarmpoengene med sin innsats, samtidig som de er drivende dyktige. På premieren var det Bjørn Erik Dørum-Persen som var en super Mowgli, og Maria Cecilie Sandbæk imponerte i sin rekke av mindre roller. Kanskje det er noe av konsentrasjonen som disse utstråler som gjør at det fungerer best når de er sentrale i situasjonene? Her har regissør McKnight gjort en strålende jobb med å skape trygghet og kontakt på scenen.

Tung å dra
De sentrale aktørene presterer også fine ting enkeltvis; Sverre Solberg er presis og energisk i ulveflokken, Sigve Bøe utrert og glefsende som tigeren, Kari Rasmussen majestetisk og livstrøtt som Kaa, Magne Lindholm hjertelig og klok som Baghera, ulvemamma er allerede nevnt, Øyvind Berven som apekongen bør ikke glemmes, og Tom Sterri er da godslig nok som Baloo? Men ensemblet strever med å finne rytmen sammen. Den er tung å dra, denne skuta.