Det samstemte jubelkoret fra kritikerne lokket Teaternetts utsendte til hovedscenen siste kveld i mai. Kritikerne har rett. Og det som bedre er: Det er ikke for sent, godtfolk! Lyse junikvelder kan løftes ytterligere ved å få med seg denne forestillingen. Den appellerer skamløst til dekadensen og lysten på champagne en sommerkveld.

Storby-optimisme
Kombinasjonen av en selvbevisst storby-scenografi, formgitt av John-Kristian Alsaker, og velkjente slagere framført av et superbt orkester, gir skuespillerne anledning til å utfolde glamorøse stilstudier. Hans-Åke Sjöquists lysdesign er også et studium verdt, blant annet når han rytmisk heiser opp konstruktivistiske figurer på by-sjablongene. Dette er 50-tall og lettlivet, optimistisk modernisme. Det er jo en arkitekt i en av hovedrollene,  må vite! Særlig er en scene fra handletur på byen en glitrende oppvisning i lys, scenografi og koreografi.

Tusenkunstner
Kjersti Elvik er selvsikker som få, og har en sinnsyk kontroll over stemme og kropp. Hennes framstilling av den "hormonbehandlede" fru Blom er en blendende oppvisning av skuespilleriets mange kunster, og en grunn alene til å se forestillingen. Hun synger godt, danser flott og har en rolig sjarm som trekker. Som arkitektmannen har ikke Kåre Conradi en like festlig rolle å fylle, men han er minst like flott som man må forvente.

Lavstatusspesialisten
For ikke mange år siden ville Kim Haugen vært den typiske innehaver av denne fløtepus-rollen. Nå briljerer han heller i rollen som hormon-nerden Fredrik Holm, og viser at han virkelig er blitt en spesialist på komedie og lavstatus-spill.

Trekker ut
Noe av det helstøpte og suggererende ved denne oppsetningen fortaper seg i at enkelte scener trekker i langdrag, og at handlingen tross alt er alt for tynn. Derfor skjønner jeg ikke helt at man har valgt å strekke den over to akter. Kari Simonsen er en av de skuespillerne som må lide for det i sin rolle som hypokonderfrue fra vestkanten. Men selv om det trekker det ut, har ensemblet energi nok til å løfte det hele til en feiende frisk slutt. Moralen i stykket, om å klare seg med det lille man har, har nok derimot liten gjennomslagskraft i en by der man med spenning venter på neste aksjehopp og anledning til å sprute champagne igjen.