Nullstilt SUPERSTAR

Jesus Christ Superstar
Skuespillere: Hans-Erik Dyvik Husby, Frank Kjosås, Charlotte Frogner, Hildegun Riise, Lasse Kolsrud, Ingrid Jørgensen Dragland, Sigve Bøe, Thomas Bye, Niklas Gundersen, Nina Woxholtt, Ragnar Dyresen, Magne Lindholm, Morad Aziman, Øyvin Berven, Hallgrim Bratberg, Thomas Bye, Jonas Digerud, Mats Grønner, Ellen Dorrit Petersen, Svein Schultz, studenter fra Bårdar Akademiet.
Tekst: Tim Rice
Oversettelse: Ola E. Bø
Dramaturg: Ola E. Bø
Scenografi: Nora Furuholmen
Lysdesign: Terje Wolmer/Ola Bråten
Koreografi: Belinda Braza
Musikkprodusent: Atle Halstensen
Lyd: Tore Gustavsen
Kostymer: Ingrid Nylander
Maske- og parykkdesign: Stig Wedvik
Regi: Erik Ulfsby
Sted: Det Norske Teatret, hovedscenen
Tid: 12. september 2009

Av Stein W. Kippersund

Plottet er det gode gamle. Melodiene er velkjente, og fengende. Den lyriske strukturen er blitt klassisk. I utgangspunktet ingenting nytt, med andre ord. Men Det norske Teatret har klart å gjøre Jesus Christ Superstar til sin egen, og regissør Erik Ulfsby har funnet et sosialt "Ground Zero" i et scenisk design som nullstiller og nyskaper forestillinga. Dessuten: Hans-Erik Dyvik Husby får mer enn bestått i rock på nynorsk sidemål.

Oversettelsen er super. Og den kompleksfrie dialektbruken som Det Norske Teatret etterhvert har kledd nynorsken i, er og blir jeg en varm tilhenger av. De ulike dialektfargene forankrer historien til vår tid og vårt land, som er akkurat så mangfoldig som forestillinga viser.

Frydefullt tak
Fra første låt svinger det skikkelig av dette prosjektet, som straks og uten å nøle tar frydefullt tak i mageregionen. Scenograf Nora Furuholmen har med sitt motorvei/jernbane/trash-kryss etablert et rom for forestillingen som gir sosial jordkontakt, og som holder helt ut. Og som blir en ny flott referanse mellom alle tolkningsvariantene som Jesus Christ Superstar etterhvert har fått.

Scenografien og kostymedesignet, der kjente fragmenter og ikon settes sammen på godt postmoderne vis, kler denne forestillinga perfekt. Litt er sjølsagt stjålet, både fra tidligere JC-tolkninger og fra Turbonegers design. Men det skulle bare mangle! Det er ellers ikke lett og skal vel ikke være lett å finne en høyere mening fra ståstedet til Jesus i denne settingen. Det Norske Teatrets scenemaskineri får kjørt seg, og brukes for alt det er verdt. For et instrument det er - nydelig!

Eruptiv rå og empatisk
Fin liten detalj i den kraftfulle helheten når vi snubler i noen uteliggere på veg inn i salen. Det er et velplassert og ubehagelig lite politisk spark på leggen: Fattig-Norge finnes, fortsatt, rett utenfor Det Norske Teatrets glitrende foaje. Spillet på kontrastene i roller og situasjoner står sterkt fra før i Webbermaterialet, men utnyttes stilsterkt av regissøren. For eksempel scenen i Getsemane, der det svinger fra morsom nytolkning av "Kjærlighetsvisa" via den intense konfrontasjonen mellom Judas og Jesus, til den totale, isnende og gripende ensomheten for hovedpersonen.

Hans-Erik Dyvik Husby gjør også en kjempejobb med stemmen sin, fingerspissfølsom og eruptiv rå akkurat der det trenges. Han byr på seg sjøl, har en varm og empatisk dybde som det på ingen måte er nødvendig å være Turboneger-fan for å falle pladask for. En selvfølgelig og jordnær Jesus-skikkelse, uten fakter, men med 101 prosent tilstedeværelse.

Repeterende ubehag
Hildegun Riise som kvinnelig Pontius Pilatus er et genialt grep, og dialogen mellom henne og Husby er en av mine definitive favoritter. Kostyme og regi på Pilatus er herlig, og fylles briljant av Riise, både med martrende oppbygd pisking og håndvask, i følbart repeterende ubehag. "Power and Glory", med skuespillerne midt i publikum blir også magisk og ekstatisk. Og det er ikke bare "deilig" å spille skurk, men også å se på skurkene i denne forestillinga: Sigve Bøes Herodes formelig kroer seg, Lasse Kolsruds Kaifas er en skikkelig klone av pave og mafiaboss, Frank Kjosås som Judas kontrasterer Dyvik Husby fjellstøtt, troverdig og med sprut. En favoritt for et ungt publikum, vil jeg tro.

Min eneste innvending er sluttscenen med orkesteret. Den er i seg selv et fiffig påfunn som verfremdungs-grep, men blir for meg klistret på forestillingen uten å gi noe større til tolkningen. En darling, som burde vært under lupen, litt til? Smak og behag selvsagt, jeg vet også om dem som synes dette var et av høydepunktene i forestillingen! Så slik er det med den saken...

Full frihet
Undertegnede vet ikke hvor strenge føringer Webber og Rice har lagt på regi og design i denne produksjonen. Gutta gjør i alle fall klokt i å innkassere sine royalties, sikre at produsentene er proffe fagfolk, og ellers gi full frihet. Materialet deres holder til like mange nytolkninger som både Ibsen- og Shakespeare-klassikerne, uten at det går på kvaliteten eller ryktet løs.

Stein W. Kippersund

FORESTILLINGSKRITIKKER