|
|
|
 |
|
| Teaterleksikon
|
<< Tilbake |
Fram >> |
K
| klassisisme |
Ordet stammer fra
latin, classicus som betyr førsteklasses. Stilretningen er knyttet til begrepet
"klassiker", et verk av høy "klasse" som man mener har varig for ikke
å si evig verdi.
I teaterhistorien er klassisismen sterkest forbundet med den franske klassisismen.
Denne stilretningen hadde de antikke greske og romerske verkene (klassikerne) som ideal og
ville etterligne dem. Den representerer en forsterkning og en fortsettelse av impulser i
renessansen og barokken. Klassisismen tar utgangspunkt i de tre enhetene
til Aristoteles når
rammene skal legges for teatret. Reglene om tidens, stedets og handlingens enhet ble
sannheter som måtte overholdes til punkt og prikke. Handlingen skulle også være
sannsynlig. Dette peker videre mot den senere utviklingen av teatret i retning realisme.
Mot slutten av 1700-tallet blir klassisismen utfordret av romantikken.
Sin storhetstid har den franske klassisismen fra ca 1650 til ca 1725. De fremste
representantene for klassisismen var tragedieforfatterne Corneille og Racine, og fremfor alt komedieforfatteren Molière.
Litteratur:
Jon Nygaard: Teatrets historie i Europa. Del 1: Teatret før 1750. Det offisielle og
det uoffisielle teatret Spillerom 1992 (206ff)
|
Teaternett arbeider med å bygge opp en database over teaterfaglig stoff, begreper og navn
under overskriften teaterleksikon. Send oss også gjerne tips! Vår adresse er: teaternett@teaternett.no
|
|
|
