Del artikkelen |

Fra fransk roman, “lang fortelling på folkespråk (romanske språk)”. Ideretning i europeisk kunst- og åndsliv fra slutten av 1700-tallet til midten av 1800-tallet. Romantikken reagerte mot opplysningstida og klassismens regelbundethet og ensidig dyrking av fornuften. Sentrale verdier var individuell og nasjonal bevisstgjøring og frigjøring, dyrking av fantasi, folkelighet, følelser, natur, mystikk og middelalder.

Store samfunnsendringer
I perioden 1800-1850 endres Europa kraftig. Industrialiseringen skyter fart. Jernbaner og kommunikasjon utvikles. Folketallet øker kraftig. Folk flytter inn til byene for å få jobb i industrien mens landsbygda utarmes. Lengselen tilbake til det opprinnelige ”harmoniske” livet på landsbygda er en viktig drivkraft i romantikken. I bøker eller i teatret tas folk ut av byens støy, skitt og brutalitet til opplevelser knyttet til historie, natur og folkeliv. Før opplevde mange en levende muntlig tradisjon i små og oversiktlige lokalsamfunn – nå overtar underholdning i bøker og teatret i byenes massesamfunn. Perioden preges videre av ettervirkningene fra den store franske revolusjon, av Napoleonskrigene, av politiske spenninger mellom små nasjoner og stormakter, og konflikter mellom den nye fattige underklassen og borgerskapet. Vi får politisk radikalisme og flere revolusjonsforsøk.

Motsetningsfull
Mer enn kanskje noen annen periode er romantikken ”uryddig”, motsetningsfull og forvirrende. Den oppstår og forsvinner til forskjellig tid i forskjellige deler av Europa. Som offisiell epoke varer den forholdsvis kort og får veldig forskjellig uttrykk i ulike land og regioner, ikke minst gjelder dette i teatret. Det ”romantiske" har kanskje vært med som en understrøm i Europas historie fra tidlig middelalder og helt opp til vår egen tid. Romantiske verdier var tydelige og nærværende under de østeuropeiske revolusjonene og under krigene på Balkan fra 1989 til 1999.

Naturlighet og sterke følelser
I teatret blir tendensene fra 1700-tallet i retning naturlighet i skuespillet og ekthet i kostymer og scenografi videreført. Vi får omfattende detaljrealisme i kostymene og imponerende scenebilder. Konkurransen fra det nye massemediet, boka, gjør at teateret må spille på det spektakulære for å trekke publikum: Scenografi, spesialeffekter, gasslys, spennende drama med sterke følelser og action. Melodramaet blir populært. Teknologien forsterker det begynnende skillet mellom scene og sal. Teatret får den rollen som underholdningsfjernsynet og den brede kinofilmen har i dag.

I Tyskland er Goethe, Schiller og Iffland sentrale skikkelser i den tidlige romantikken. Ifflands oppsetning av Schillers Die Jungfrau von Orleans (1801) blir et gjennombruddsstykke. Wagner viderefører mange av temaene i avrundingen av perioden, overgangen til realismen. I Frankrike kolliderer romantikken med klassisismen i teaterslaget om Victor Hugo’s Hernani (1830) I Skandinavia er det et tilsvarende teaterslag om Henrik Wergelands Campbellerne (1838). I de tidlige verkene av Ibsen og Bjørnson kommer romantikken til uttrykk som nasjonalromantikk. I England kommer romantikken til uttrykk i teatret blant annet gjennom skuespilleren Edmund Keans Shakespeare-tolkninger og utvikling av teater som et masseunderholdningsmedium.

Litteratur:
Nygaard, Jon: Teatrets historie i Europa. Del 2: Teatret fra 1750 til 1900. Det offisielle teatret. Spillerom 1995 (88ff)
Nygaard, Jon: Teatrets historie i Europa. Del 3: Teatret i vårt århundre. Teater og samfunn. Spillerom 1993. (213ff)