AKTUELT / Kultur og samfunn
(annonse)

Denne side er endret
5. juli 2012

HOVEDSIDE
Om Teaternett
AKTUELT
Nyheter
Meldinger
I mediebildet
Pressemeldinger
Artikler
Kultur og samfunn
Ferie og fritid
Arkiv
SØK


Kultur og samfunn
Teaternett bringer nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Vi vil også være et forum for debatt om kultur, historie og samfunn i et videre perspektiv. Ønsker du å bidra, ta kontakt. Vår epostadresse: teaternett@teaternett.no

FILMblogg >>>LES MER<<<


Teater og film er beslektede kunstarter. Teaternetts uhøytidelige filmblogg, under signaturen St1, bidrar med glede til samtalen om opplevelser fra lerret og skjerm.


"Fare, fare krigsmann..."

5. juli 2012
Da jeg så denne filmen på DVD fikk jeg den frydefulle opplevelsen av å ha kommet over et verk som viser seg å være en perle, uten at de store referansene, meg bekjent, finnes. Det er svært lenge siden jeg leste den norske utgaven av Hans Hellmut Kirsts roman Offisersfabrikken. Jeg var tretten år eller så, i tidligste laget vil noen si. Og det var en etterklang fra denne leseropplevelsen som gjorde at jeg snappet filmen umiddelbart da den dukket opp som DVD.

Hvordan var det å være Wehrmacht-offiser under naziregimet? Denne filmen går ikke til fronten og krigshandlingene, men til "planteskolen", et offisersakademi langt bak frontlinjene. Året er 1944, det er vår, og det har begynt å rakne for Hitler-Tyskland. Vi følger løytnant Karl Krafft som blir sendt fra Østfronten for å overta et kull med kadetter, etter at den forrige "klasseforstanderen" døde i en sprengningsulykke.

Dette er ingen klassisk action-film, men du verden for et elektrisk spenningsfelt den fører oss inn i. For noen skuespillere, for noen typer og for noen situasjoner og tett sammenskrudde, hårfint balanserende dialoger. Bruken av den underliggende musikken er diskret, men uhyre virkningsfull. Gjennom den stemningen og kommunikasjonen som dialogen får frem mellom aktørene aner det meg at vi kommer inn på de kvalitetene og paradoksene som kunne gjøre en tysk Wehrmacht-offiser så lojal, så plikttro, så brutal, så fryktelig, så effektiv og samtidig så reflektert, tiltrekkende og beleven. Her skimtes noen av de etiske forutsetningene for det tyske samfunnets grufulle utskeielser under andre verdenskrig, som virker å ha sittet svært dypt. Her opplever jeg å komme ubehagelig tett på. Og i filmen mer enn anes den fellen de reflekterte i offisersstanden må ha opplevd å sitte fast i under nazistene. Selvsagt også før den tid, apropos, østerrikske Ludwig Wittgenstein tjenestegjorde jo i den østerrikske hæren under første verdenskrig, og flyktet mer eller mindre fra hele greia, blant annet til hytta ved Skjolden på Vestlandet. Nevner gjerne vår egen Jørgen Norheim i denne sammenhengen, hans roman Adjutanten fra 2008 gir en annen dyptgående og tankevekkende inngang inn i dette universet. I Offisersfabrikken presenteres også noe av bakgrunnen for 20.juli-attentatet 1944 mot Hitler, som kostet Stauffenberg, Rommel og flere tusen andre Wehrmachtoffiserer livet. Dilemmaene i filmen er også så spissfindig uttrykt at de knapt gjelder bare for offiserer.

I Offisersfabrikken finner jeg noen illevarslende berøringspunkter også mot andre filmer, De andres liv (2006) er kanskje ikke helt åpenbar, men klinger med etter min mening, Hanekes Det hvite båndet (2009) bør i alle fall nevnes, Stanley Kubricks Full Metal Jacket (1987) likeså. En rekke nyere portretter av tyske offiserer i filmatiseringer fra andre verdenskrig kan gjerne ses på nytt i lys av denne filmen: Vår egen Max Manus fra 2008 (Ken Dukens utmerkede portrett av Siegfrid Fehmer), fra samme år danske Flammen og citronen (Christian Berkel som Gestaposjef), franske Female Agents (også 2008, med Moritz Bleibtreu som oberst Heindrich) og nederlandske Paul Verhoevens Black Book fra 2006. I sistnevnte er selvsagt tyske Sebastian Koch et funn, kjent også fra De andres liv. Samme  Sebastian Koch spiller tittelrolle i nettopp den fintrimmede tyske Stauffenberg fra 2004, der også formidable kollega Ulrik Tukur deltar. Psykologisk sett synes jeg Stauffenberg er fullt likeverdig med Valkyrie fra 2008, med Tom Cruise i tittelrollen, om enn amerikanerne har farlig godt grep på alt som har med action å gjøre. Og for all del: Das Boot fra 1981 må ikke glemmes, med Jürgen Prochnow kapteinsportrett.

Ja, du verden så enkelt alt hadde vært, om djevelen var illrød og gikk rundt med horn, hale og fippskjegg. Slik så altså ikke Wehrmacht-offiserer flest ut. Leter vi etter djevelen i dag, finner vi han som regel heller ikke i en slik praktisk outfit.

Men Offisersfabrikken altså. Filmatiseringen av Kirsts roman er gjort av regissøren Wolf Vollmar i 1989, samme år som Kirst døde. Men Kirst fikk sett filmen og uttalte følgende om filmatiseringen i forhold til romanen: "Your work not only does justice to the ideas I had; from a cinematic point of view, it rises far above them.". St1.

Relatert link:
Kirst, Hans Hellmut, Wikipedia.
Wolf Vollmar, Wikipedia.
Fabrik der Offiziere, Wikipedia.
Fabrik der Offiziere. Offisielt nettsted.




Teaternett bringer nyheter fra norsk og internasjonalt teater. Vi vil også være et forum for debatt om kultur, historie og samfunn i et videre perspektiv. Ønsker du å bidra, ta kontakt. Vår epostadresse: teaternett@teaternett.no