Av Mette Hofsødegård

Vårsesongens storsatsing på Oslo Nye Teater flommer over av fargesterke uttrykk og gnistrende kontraster. Med forestillingen Tater viser regissør og forfatter Per-Olav Sørensen mennesker i triumf og fornedrelse, i fri utfoldelse på sirkusmanesjen og som ofre på lobotomeringslegenes operasjonsbord. Dette er politisk og folkelig teater.

Det er aldri tvil om at det er et sterkt medmenneskelig engasjement som er drivkraften bak forestillingen Tater på Oslo Nye. Manusforfatter og regissør Per-Olav Sørensen har kompromissløst gått inn for å formidle den brutale og nesten uvirkelige historien om det offentlige Norges behandling av taterne. At bestialitetene også fant sted etter andre verdenskrig, på vei mot det sosial-demokratiske velferds-Norge, er en påminnelse om hvor lett det er for et samfunn å tillate at det etiske gangsynet svekkes av en kollektiv selvrettferdighet.

Menneskelig tragedie
Hva denne forestillingen blant annet gjør, er å gi kjøtt og blod til mye av det stoffet som i de siste årene har kommet fram om hvor ondskapsfullt etterkrigstidens konformitetskrav artet seg. Historien er i korthet at Lauritz (Paul Ottar Haga) fratas sine barn etter at han er blitt enkemann. Selv må Lauritz tilbringe år av sitt liv i den beryktende Svanviken arbeidskoloni. Det er hjerteskjærende scener når far nektes kontakt med sine barn, og de norske myndigheter tar i bruk det ene virkemiddelet råere enn det andre for å knekke taterfamiliens livsvilje.

Fargesprakende
Per-Olav Sørensen har fått handlingsrom til å gjøre dette til en storslått forestilling. En flere minutter lang filmsekvens åpner forestillingen, og brytes brått ved at scenen fylles av et gedigent blodrødt teppe. Slik veksler bildene og virkemidlene utover i forestillingen. Et tallrikt ensemble anført av bunnsolide Paul-Ottar Haga på tatersiden og utstuderte Terje Strømdahl blant de usympatiske på den andre siden, gir trøkk og tyngde. En rik beholdning av dansere og musikere gjennomfører drivende musikalske sekvenser og halsbrekkende sirkusøvelser. Det er næring for sanser og følelser.

På grensen
Per-Olav Sørensen sier selv at han vil uttrykke mangfoldet blant de reisende gjennom mangfoldet på scenen. Det viser seg at tanken fungerer godt i praksis. Men tidvis viser det seg også vanskelig å forene denne kaleidoskop-formen med å bringe fram en klar og drivende historie. Forestillingen grenser dessuten i noen partier mot karikaturen, og preges av forenklinger som på et vis truer med å gjøre den beske kritikken søt og musikal-varm. Men det sterke engasjementet gjør at slike innvendinger i
hovedsak blir uviktige.

Politisk og folkelig
Dette er et politisk, men også folkelig teaterstykke. Flere sentrale samfunnsaktører får et saftig spark bak: Legestanden, misjonen, byråkratiet og politikerne. Selv om handlingen ligger noen år bak i tiden, blir et av de nærliggende spørsmålet om disse og andre innflytelsesrike samfunnsgrupper også i dag har noen "blindsoner" i sin generelle humanisme. For Oslo Nye Teater er dette så abolutt en seier. Mange teaterstykker er imponerende å se på, men langt fra alle er så viktige som dette.