Et ytterst profesjonelt ensemble, forteller oss historien om en taterfamiles skjebne, men det er først og fremst en historie om oss nordmenn: Om den snille, tolerante og ikke-rasistiske norske familien, om den velmenende norske misjonen og om den vitenskapstro norske psykiatrien. Tilsammen gjennomfører de den store disiplineringen av det kulturelle fremmedelementet: Tateren – en reisende. Der Gud kom til kort, tok vitenskapen over. Den vitenskapstroen som styrte psykiatrien var mest effektiv: Virket ikke den første lobotomeringen, kunne man prøve igjen; sjansen for å overleve var fifty-fifty. 100% under kontroll ble tateren i begge tilfeller. Hvordan var det mulig? Jo, denne disiplineringen var avhengig av bestemte mentalitetshistoriske og vitenskaplige forståelser av forholdet mellom tateren og nordmannen.

Så langt jeg kan se finnes det tre forskjellige tilnærminger til tater-nordmann relasjonen i forestillingen, der to av dem er helt eksplisitte mens den tredje er meget subtil, men ikke desto mindre viktig.

Dårlige gener
For det første påstod man at det var en naturforskjell mellom tateren og nordmannen: Tateren var skapt med dårlige gener, og hun var av en underlegen rase. Her betraktes nordmenn og tatere som noe absolutt og uopprettelig forskjellig‚ derfor kunne man kastrere, lobotomere og disiplinere henne med god samvittighet. Hun var nesten et dyr. I Tater! er det psykiatrien som ivaretar dette synet. Her avslører psykiatrien seg som den mest positivistiske av alle vitenskaper. Slike holdninger avler naturrasisme.

Kulturforskjell
For det andre behandles tater–nordmann-relasjonen som en kulturforskjell. Visst var kulturene absolutt forskjellig i utgangspunktet, men kulturskapte forskjeller kan endres. Best var de å begynne med de små barna; de kunne få foredlet sine sjeler gjennom misjonen og den norske kjernefamilien. Tateren er ikke lenger dømt av naturen‚ hun må bare disiplineres til den rette norske kristne kulturen, så blir det bra. Det ser vi i forestillingens fantastiske tablåscener fra den norske kjernefamilien. Nei, nei gutt og du som metter liten fugl. I dagens innvandrer-politikk kalles det assimilering, og det høres jo også meget bedre ut enn disiplinering. Slike holdninger avler kulturrasisme.

Men så tilbyr forestillingen også en helt annen måte å forholde seg til motsetningen tater-nordmann på. Det skjer i en liten, men svært sentral scene, og jeg har her tenkt å forstørre den opp, for å understreke poenget. Følgende skjer:

Tater og Peer Gynt
Pappa Lauritz sitter og synger godnattsanger for sin syke datter. Den gode norske misjonær med skarre r’er dukker raskt opp og pålegger far å slutte å synge. Men det er jo bare godnatt-sanger, forsøker Lauritz seg, og min datter er dødssyk og får ikke sove. Det er djevelsens toner, buldrer misjonæren, hvorpå taterfar istedet begynner å fortelle datteren en historie. Det er fortellingen om tateren som temmer hester på torget. Far setter seg bak datteren sin, lar henne holde i tømmene, holder henne fast i livet. Jo nærmere døden kommer desto villere blir hesten, og tømmene må styres sterkere og sterkere og plutselig ser jeg det: Det er jo bukkerittet. Det er den norske kulturens kanonverk og selveste Ibsen som gir scenen klangbunn. Det er Peer som forteller og mor Åse som dør. Peer du lyver! Og datteren dør, og Peer var jo en tater og reisefant. Den absolutte motsetningen mellom taterens og nordmannens kultur er demontert – heller ikke den norske kulturen var ren og ubesudlet av tatertrekk. At pappa Lauritz spilles av Paul Ottar Haga som også spilte Peer Gynt i den siste fjernsynsteater-versjonen understreker dette poenget. Slike holdninger til kulturproblematikken kan fungere som en buffer mot natur- og kulturrasismen, og de er meget utbredt i det som kalles postkolonial kunst. Vi ser ikke mye til den i Norge, og her er den kun svakt antydet, men et av alternativene til den norske kulturrasismen er lansert i Tater!

Bruken av subtil intertekstualitet – hvordan datterens dødsscene er linket til et annet kunstverk som vi gjenkjenner – viser også hvor gjennomarbeidet denne forestillingen er rent kunstnerisk.

Effektivt
Fortellingen, dramaturgien, regien, musikken, koreografien, scenografien, kostymene og aktør-prestasjonene i Tater! er så effektive at det gjør vondt: I hjertet av medfølelse, i hodet av skamfull innsikt. Når denne tater-historien virker så sterkt som den gjør på scenen, er det fordi valget av fortellertekniske virkemidler, fra de tekstdramaturgiske til de visuelle, er utført med stor regi-innsikt og formbevissthet. En dokumentarisk-aktig filmåpning fra et møte mellom en byråkrat og en taters advokat aktualiserer problemet for oss. Historien utspiller seg nå i dag i Oslo, og den har skjedd i virkeligheten. Deretter rulles denne mannens historie opp foran øynene på oss i en teaterform som veksler mellom nådeløs naturalisme, stiliserte tablåer, rene sang, danse- og sirkusnummer. Den røde tråden – forestillingens plot – er hele tiden krystallklar, samtidig som enkeltscenene og tablåene presenteres etter hverandre som i en revy. Sirkusnumrenes autentisitet (utøveren er sirkusartist), minner om performance-teatrets bruk av ikke-skuespillere for å oppnå en virkelighetseffekt som unngår illusjonen. Kirsten Dehlholms bruk av ekte dverger i en Snehvit-forestilling er et typisk eksempel.

Hybrid teaterform
Det har blitt en hybrid teaterform – en uoppløselig blanding av realismens identifikasjons-strategier, politisk opplysingsteater og av mer stiliserte danse-, performance-, og teateruttrykk. Men det er en valgt hybrid, og derfor er denne teaterformen konsekvent og konsistent – det er en villet blanding. Derfor oppnår forestillingen å gi publikum både dyp medfølelse (med taterne), en dose opplysning (om taterne) og en kritisk distanse (til problematikken). Derfor faller ikke forestillingen ned i enten rent føleri eller i ren folkeopplysning eller i ren intellektuell kritikk. Dét mener jeg er dens styrke som teater. Samtidig er det også forestillingens utfordring.

Tater! tilbyr publikum svært ulike kunstneriske genre som vanligvis rettes til grupper med svært ulike smakspreferanser på helt forskjellige teatre. Det samme var også tilfelle med Nationaltheatrets Stor stue. no i fjor høst. For det tradisjonelle borgerlige publikum med litterære preferanser kan Tater! virke fragmentert, eksperimentell og kanskje til og med for distansert fordi det er for lite dialog og for få identifikasjonsmuligheter med karakterene. For det tradisjonelle avantgardistiske publikummet med formorienterte preferanser vil Tater! ikke være nyskapende nok, og det vesentlige innslaget av realisme og klare budskap faller ikke i god jord. Dette avspeiles i kritikkene av stykket der Dagbladet og Dagsavisen representerer den borgerlige litterære smaken og Klassekampen den avantgardistiske. Personlig har jeg vært preget av en avantgardistisk smak, men jeg er i dag skuffet over denne avantgardens angstfulle vegring mot å formidle et budskap og deres etterhvert meget selvrefererende autonome formspråk. Derfor synes jeg både Stor stue. no og Tater! er interessante og viktige teaterforestillinger fordi de har greid å kombinere noe av det beste fra både det litterære realistiske teatret og fra det mer formeksperimentelle innen dans og performanceteater. I Tater! fortelles det en dødsviktig historie gjennom å blande vanligvist atskilte genre. Det vinner historien og budskapet alt på.

Folk utenfra
Når Oslo Nye Teater kan gjennomføre et slikt prosjekt, er det nettopp fordi det fungerer som et prosjekt: Her er det hentet inn en rekke folk utenfra med spisskompetanse innen bl.a. dans, musikk og sirkus. Det er på grunn av et differensiert og meget profesjonelt ensemble at denne historien kan fortelles så kraftfullt og troverdig. Men den fortellingen skal man gå i teatret for å se.