Sentrum eller periferi?
Han hevder at i sentrum finnes de beste kunstnere og der finnes smaksdommerne og portvaktene. Dommere og portvakter finnes det mange av i Oslo, synserne er i stort antall. Men kunstnere finnes over det ganske land og det er faktisk en del gode scenekunstnere som ikke har valgt "mediaberømmelse" i Oslo, selv om tilbudene har vært og er der, og av ulike andre grunner har preget og preger norsk scenekunst.

Arnestad hevder at det er forskjell på kvalitet mellom regionale og sentrale kunstinstitusjoner. Han begrunner det ikke. Det er nok forskjell i størrelse og ressurser, det vil si antall kunstnere og dermed bredde. Men for en, som nå har bladd i gjennom siste sesong samlede anmeldelser fra de fleste norske oppsetninger og teatre, som medlem av Heddakomite(norsk teaterpris) så ser bildet ganske mangfoldig ut og det varierer sterkt med både gode og dårlige kritikker, høye og lave terningkast, såvel for store som små institusjoner. Faktisk er det en tendens til større kontinuitet i gode anmeldelser for en del utenfor Oslo-institusjoner, men når det er gode anmeldelser i Oslo, har de stor spalteplass og tilhørende reportasjedekning.

Oslo er sentrum for norsk scenekunst, sier Arnestad. I antall institusjoner og i størrelse stemmer det nok. Men når norske instruktører og scenografer f.eks arbeider like mye rundt i landet som i Oslo, så blir sentrumsbildet noe annet enn Arnestads definisjon. Han mener at regionale institusjoner ikke lykkes med kriterier for kunstnerisk kvalitet slik sentrum definer dem. Om det er et poeng vet jeg ikke. Men igjen motbeviser f.eks siste sesongs anmeldelser dette bildet.

Institusjonalisering
Forskeren sier at den statlige instusjonaliseringen har gjort regionale teatre mindre kunstnerisk vellykket og at departementet motsatte seg en del eksperiment og forsøk.

Institusjonaliseringen både fra eierne, gjennom avtaleverk og fagforeninger er like lite vellykket for store som for små institusjoner. Bortsett fra at de små institusjonene stadig lemper på avtaleverket. At noen regionteatre ønsket og ønsker å kunne arbeide mer på prosjektbasis, men ikke har blitt tillatt dette, sier da nettopp om teatrenes vilje til å ønske å gå nye veier.

I overskriften sin, skriver Arnestad at det er lite dynamikk, fornyelse og kunstnerisk skaperevne ved regionale institusjoner. Norge er et lite land og man kan undres på hva han har sett? På et regionteater er faktisk nesten hver produksjon et prosjektarbeid, ofte både i tilnærming og arbeidsform. Som regel arbeider man kun med en produksjon av gangen slik at hele huset og all konsentrasjon er rettet inn mot det samme arbeid og mål. I motsetning til samlebåndet på de store institusjonene.

Regionale teatre er lite attraktive for nye, lovende scenekunstnere er en annen av hans og andres myter. Hvis vi ser på historien til tre teatre jeg kjenner godt til, så ser vi hvordan de har tatt imot nye skuespillere fra teaterhøgskolen og gitt dem et naturlig springbrett videre til større institusjoner. Fra Hålogaland Teater til TV og film, fra Teatret Vårt til Det Norske Teatret, Den Nationale Scene, Rogaland Teater, Trøndelag teater og Nationaltheatret, fra Teater Ibsen til Rogaland Teater, Oslo Nye og Det Norske Teatret.

Andre påstander i forskerens artikkel er at regionale teatre er 2-3 klasses institusjoner som ikke lykkes med å skape profesjonell kunst på høyt nivå. I de seneste år har f.eks Hålogaland Teater vist både folketeater og gresk tragedie, nyskapende og lagt til vår egen samtid. Teatret Vårt hadde Norgespremierer på ny europeisk dramatikk og hentet internasjonale instruktører til regionen. Teater Ibsen satser på utvikling av norsk dramatikk. Og mange av disse satsinger har høstet gode lovord også fra smaksdommerne i sentrum og endog gjestespillt i hovedstaden.

At regionale teatre ikke har maktet å forene kunstnerisk kvalitet og forankring er en annen underlig påstand. Jeg minner igjen om Hålogaland teaters folketeater landet rundt, om norske urpremierer med lokal forankring på Teatret Vårt av bl.a. Edvard Hoem og Vidar Sandem og om Familieteater med forankring i byhistorien og Myllarguten/Telemarks-kulturen ved Teater Ibsen. De har trukket et stort og entusiastisk publikum i sine regioner, men rikspressen har ofte ikke funnet det interessant å anmelde dem, til tross altså for krav om forankring. På samme måte som satsinger for barn og ungdom heller ikke finnes interessant av rikspresse å vurdere, til tross for syn på dette områdets viktighet. Den optimale balanse mellom kvalitet og forankring, etterlyser Arnestad. Den har bl.a blitt satt i system gjennom en vilje og et behov for samhandling med andre kulturinstitusjoner og kunstnere, fra distriktsmusikere til forfattere og billedkunstnerene, fra samtidsarena med media til høgskolene, fra museer til jazzfestivaler.

Publikum i regionen bryr seg ikke, skriver Arnestad. I Molde gikk 10% av byens befolkning i teatret, en by på 22.000 mennesker. I Skien spillte vi i vår 25 utsolgte hus, i en by på 48.000 mennesker. Hvis man overfører disse tall til Oslo-proposjoner så skulle vi se noen interessante regnestykker. Og disse publikumstall viser også at om publikum i regionen skal avspises med amatører/profesjonelle i ulike spel, så tror jeg både tallene vil synke og publikum vil betakke seg i lengden. At amatørteater er en forutsetning for regional scenekunst, slik Arnestad mener, vet vi at ikke er tilfelle, bl.a fordi amatørene ikke er opptatt av å se profesjonelt teater, men å utfolde en sosial aktivitet.

Fremtiden
Arnestad tror det er en del å vinne kunstnerisk på sterkere prosjektvirksomhet og at overgangen til prosjekt vil bidra til fornyelse og vitalitet av det regionale kulturliv. På to store institusjoner i Oslo har vi for en tid tilbake sett flere forsøk på å skape egne prosjekt innen institusjonene. De førte ikke frem, verken kunstnerisk eller på annen måte.

I Holland, som nå er det yndede sammenligningsgrunnlag for evne til nyskapende prosjektteater ifølge en del synsere i Norge, opplevde norske teatersjefer på teaterstudietur i våres, en kollaps og stillstand av et ikke-kommuniserende, uprofesjonelt teater, organisert i prosjekter.

Hvis vi nå tenker at tre unge lovende sceneinstruktører fikk sette sammen et team og få resursser til rådighet i tre regioner i tre år hver, har vi noen garanti for at det ville bli kunstnerisk nyskapende eller ha forankring i region? Selvfølgelig ikke, like lite som vi har det ved institusjonene til enhver tid. Jeg tror derfor ikke at løsningene er så enkle eller svart hvitt som enten institusjon eller prosjekt, eller overføre midlene til de store instisjonene. Løsningene er sannsynligvis mer nyanserte og komplekse. Vi trenger en større variasjon og bredde, enn bare disse modeller.

Å finne frem til de mennesker man har lyst til å arbeide med, som ønsker å kommunisere og å forske, som er villig til å investere i den risiko det er å skape og feile, som vil arbeide med tematikk og form og teatrets egenart, som har historier de vil og må fortelle og som ønsker å arbeide med frihet og selvstendighet, det er kanhende noe av det vi alle lengter etter og skal søke etter. Det er mulig innenfor alle slags modeller.