Unndratt offentlig debatt
Jeg deltar selv i dette feltet – både som kritiker, akademiker og medlem i Norsk kritikerlags styre og redaksjon – og jeg har tenkt å benytte meg av denne påminnelsen fra våre danske naboer til å reise noen prinsipielle spørsmål om teaterkritikkens tilstand her i landet.

Spørsmål 1: Er norsk teaterkritikk fredet? Forsøker man seg på en debatt om kvaliteten på teaterkritikken i dagspressen blir det fort stille, hvis man i det hele tatt kommer til orde. Mens litteraturkritikerne sloss så busta fyker i full offentlighet – hvilket selvsagt skjerper kritikerne – forekommer det så og si aldri en debatt om teaterkritikk. Det sørger både kulturredaktører og kritikerne selv for. Teaterkritikken er så og si unndratt den offentlige debatten, og man må spørre seg om hvor man skal diskutere denne kritikken hvis det ikke er i de fora som fremmer den. Kritikken må være en like selvfølgelig gjenstand for diskusjon og smaksdommer som kunsten selv.

Lite internasjonalt orientert
Spørsmål 2: Vil norske teaterkritikere snart begynne å orientere seg i retning av det internasjonale teaterfeltet som Norge er en del av? Norske teaterkritikere er svært lite orientert om internasjonalt teater som de så og si aldri anmelder og som de sjelden relaterer norsk teater i forhold til. Det gjør vår teaterkritkk provinsiell og navlebeskuende.

Spørsmål 3: Føler norske teaterkritikere seg utlært som kritikere? Norsk kritikerlag arrangerer med jevne mellomrom seminarer om kritikkens vilkår og kvalitetskriterier. Da er litteraturkritikerne alltid i flertall, kunstkritikerne er godt representert og teaterkritikerne glimrer med sitt fravær. Teaterkritikerne har ikke opparbeidet den samme selvrefleksiviteten omkring kritikk-genre og kritikk-kriterier som de andre kunstkritikerne. Det er det ingen grunn til å være stolt av.

Underkjenner performance
Spørsmål 4: Vil norske teaterkritikere snart begynne å ta utenominstitusjonelle og eksperimentelle teaterformer på alvor? De toneangivende teaterkritikerne i hovedstadspressen har drevet en systematisk underkjennelse av alle former for performance-teater i snart en hel kunstnergenerasjon. En rekke teatergrupper og enkeltkunstnere med markant internasjonal profil har i årtier blitt totalt ignorert eller omtalt i de mest nedsettende termer som har vitnet om særdeles manglende kompetanse fra kritikernes side. Norske teaterkritikere har vært med på å demotivere en hel generasjon teaterkuntsnere som ikke har sin utdannelse fra Norges teaterhøgskole og som ikke har sitt virke innenfor institusjonsteatersystemet. Det har vært en respektløs dom over seriøse kunstneriske arbeider. Dermed har kritikerne også sviktet en norsk teateroffentlighet, som har fått et svært skjevt bilde av hva som har skjedd på det norske teaterfeltet de siste tiårene. Spesielt har kritikerne kommet i uttakt med et ungt publikum – som teatrene forøvrig sliter med å rekruttere.

Anti-intellektualisme
Spørsmål 5: Vil norske teaterkritikere noen gang ta et oppgjør med anti-intellektualismen? Denne anti-intellektualisme minner mye om den man tidvis finner i teatret, og den gavner ingen. Det er på tide å forrykke den gamle motsetningen mellom teori og praksis, samt forestillingen om at teorien står i veien for kommunikasjonen med leseren – eller salen for den slags skyld. Teori og teater er opprinnelig greske ord som har samme etymologiske opprinnelse; begge ordene er knyttet til det å se. Både teatret og teorien har ansvar for at vi skal se bedre, se andre ting, se oss selv i nytt lys. Teaterkritikken i Norge gjør alt den kan for å forkludre denne forbindelsen mellom teatret og teorien.

Sviktet teatret og publikum
Hvis vi anser det som viktig at kritikken spiller følgende rolle i et samfunn: 1) et offentlig korrektiv til den kunstneriske virksomheten 2) en kvalifisert skjerping og veiledning av publikums smak og interesse, 3) en dokumentasjon av både kunstens og kritikkens status og modus i en bestemt historisk tid, så har norske teaterkritikere sviktet både teatret og publikum.

Ny retning
Isteden for å være "konforme tradisjonalister uten innsikt i europeisk regiteater", samt teorifiendtlige og respektløse, bør norske teaterkritikere orientere seg i følgende retning:

– Mot den faglige begrunnede kritikken – verknær som kontekstorientert – som forutsetter en historisk og estetisk kompetanse, samt en bred internasjonal orientering om det spesifikke teaterfeltet. Kun på denne måten kan kritikken fungere som et korrektiv til de respektive teaterkunstnere og som en skjerping av publikums interesse. En faglig fundamentert kritikk er aldri et hinder for god formidling – formidlingen er til enhver tid kun et stil- og genrespørsmål.

– Mot en subjektiv kritikk som erkjenner at det ligger både personlige og sosiale preferanser til grunn for enhver smaksdom.

– Mot en kritikk som viser respekt for det kunstverket den står ovenfor. Kun på denne måten kan leseren få respekt for kritikken.

– Mot en konstruktiv kritikk som leter etter verkets estetiske styrker og påpeker dets relevans i samtiden. Selv en såkalt dårlig kritikk kan være konstruktiv både i form og innhold. Kun på den måten kan kritikerne synliggjøre sitt engasjement for teaterkunsten – et engasjement som kritikerne må dele med kunstnerne.

Anne-Britt Gran
Teateranmelder i Morgenbladet og teaterviter

Publisert i Morgenbladet fredag 21. januar 2000. Copyright © 2000 Anne-Britt Gran og Morgenbladet