Handlingsforløpet er enkelt: Tre mennesker med ulike posisjoner sitter i et panel og diskuterer hvorvidt institusjonsteatrene fortsatt har livets rett. I første akt holder de tre hver sin innledning. Etter pause braker debatten løs.

Det hele foregår innenfor teaterhistorisk interessante rammer: En liten scene i avant garde-stil fra 1920-tallet med tidstypiske trappedispositiver.

Kritikk fra snørrhvalper
Dagbladets Hans Rossiné inntok helt fra begynnelsen rollen han tidligere har hatt stor suksess med: Den hovedstadselskende teaterkritikeren som motvillig blir dratt ut av sitt lune rede seksti dager i året for å se mindre interessant teater i periferien. Nå var han her igjen, i det uforståelige Bergen, og måtte nedverdige seg til å ta imot uvitende kritikk fra knapt ferdigammede snørrhvalper. Han spilte rollen sin med glans, der han veklset mellom å sitte med haken i hånden og se ned i bordet (som var kledd i et svart stoff), smile overbærende og besvare spørsmål med en ubetalelig, furten snert. Førsteamanuensis i teatervitenskap, Knut Ove Arntzen, representerte godt sin akademiske rolle, der han fremsto saklig og nøkternt, men velmenende og fremadtenkende - og nesten klarte å gjøre seg forstått. Turid Birkeland gjorde det også godt som den friske, fokuserte og taleflinke eks-kulturministeren, som på denne politiske skjebnedagen, 9. mars, la inn en ivrig søknad om posten på ny - enten det var tilsiktet eller ikke (spennende valg; la oss sitte igjen med et spørsmål slik).

Bedårende furten
Aktørene holdt seg mer eller mindre til saken, med enkelte avsporinger. For eksempel kom mye av debatten til å handle om Hans Rossiné. Fra salen kom en påstand om at han skrev artig om institusjonsteatrene, men at han utover det så ut til å ha en liten aksjonsradius. Og det var ved slike anledninger Rossiné var så bedårende furten. Han listet opp hvor mange reisedager han hadde i året, hvilke byer han hadde vært i bare den siste uken, at han var så ofte i Bergen at han fikk fruktkurv på Hotel Norge, og at hvis folk ikke snart begynte å legge merke til hvor mye han reiste, gadd han ikke å reise mer. Da kunne det være det samme med alt.

Så til spørsmålet: Hva var det egentlig rollefigurene sa? Blant svært mye annet, dette: Rossiné ville bevare institusjonsteatrene fordi de var de eneste som kunne forvalte den tekniske og håndverksmessige kunnskapen vi har opparbeidet gjennom tidene, men legge ned regionteatrene til fordel for mer hensiktsmessige løsninger. Begrepet "frigrupper" burde romme alt fra Lompelandslaget til smale grupper uten publikumsoppslutning. Man måtte slutte å sitte i hver sin skyttergrav, og innse at i teatermiljøet har alle bruk for alles kompetanse. Det var også viktigere å satse på et teater som fenget det norske folk, fremfor å skape noe som kunne være interessant for andre land.

Knut Ove Arntzen syntes institusjonsteatrene ble bevart på en middelaldersk, laugsaktig måte og lurte på hvor det var blitt av den gamle holdningen blant teatersjefene om at det var en selvfølge å reise til Paris og Berlin for å oppdatere seg. Samtidig omtalte han det unge ensemblet som har overtatt den tradisjonsrike Schaubühne i Berlin, som består av kvalifiserte og verdensberømte skuespillere, instruktører og koreografer, som "punkere".

Det samtidige uttrykk
Turid Birkeland mente at teatersynet i Norge hørte gamle dager til og lurte på i hvilken annen kunstart man ville godtatt en slik omhegning av klassikere. Politikerne og økonomene måtte ut og folk med kunstfaglig kompetanse inn. Og: Burde det offentlige heller ta vare på det markedet ikke tar vare på selv; det samtidige uttrykk? Siden nå engang ingen andre gidder? Utover det var hun hjertens enig med Rossiné i at det fantes utrolig mye dårlig teater rundtomkring, og la til en stormende latter som ikke nettopp fant gjenklang i salen.

Så langt slet aktørene litt med tempo og driv i forestillingen. Dette bedret seg da salen kom på banen. Blant de som tok ordet, var folk fra Carte Blanche, teatertidsskriftet 3t, folk med lang fartstid fra frigruppemiljøet, en journalist, en skuespiller og en styrerepresentant fra Den Nationale Scene. Minst to søknader til å hjelpe Rossiné med den delen han åpenbart ikke klarte eller ønsket å dekke selv, ble muntlig levert. Da representanten for 3t påpekte at aviskritikker er avgjørende for frigrupper i den forstand at de vanskelig får støtte uten å kunne vise til at media har vært der, svarte Rossiné at han ble ganske matt. Hele poenget var jo at frigruppene leverte så mye dårlig teater at han beskyttet dem ved å ikke skrive om dem.

Morsom teaterlek
Turid Birkeland tok stadig Rossiné i forsvar og ble etterhvert ganske bestemt i ansiktet. Det var ikke Rossinés skyld at folk ikke gikk i teatret. Nå måtte vi få diskusjonen opp på et mer voksent nivå. Hun poengterte at den eneste som har klart å skape en teaterdebatt i Norge, er Rossiné, og anklaget teatermiljøet selv for å ikke engasjere seg. Flere snørrhvalper i salen forklarte da at debatten hadde eksistert siden 80-tallet, men at mediene ikke hadde villet fange den opp. Man hadde skrevet utallige innlegg og artikler - som rett og slett ikke var satt på trykk.

Alle aktørene var enige i at midlene med fordel kan fordeles annerledes enn i dag, at institusjonsteatret ikke nødvendigvis måtte bestå i dagens form, og Birkeland/Rossiné mente man måtte stille spørsmål om hvem som skal få støtte og hvilke kvaliteter som må ligge til grunn. Hans Rossiné fyrte så av kraftsalven: "Skal hver jævla fuckings husmorgruppe som vil sette opp teater få støtte?" Arntzen viste til debattens tittel Scenebetennelse og spurte: "Hvor er penicillinen?", og syntes vi burde være mer opptatt av et komplekst samtidsuttrykk enn av nasjonsbygging.

Så skjer det: Rossiné reiser seg opp og forlater panelet, sannsynligvis i et nødvendig ærend. Men han tar seg god tid, og kommer tilbake med en ny, duggfrisk halvliter i hånden. Knut Ove Arntzen anklager ham for å ikke være nok interessert i frigruppene, hvorpå Rossiné tar en slurk av ølen og sier noe om at han registrerer at Arntzen ønsker å blande seg opp i hans jobb, men det at en teaterviter fra Bergen synes noe er bra, er ikke noen grunn for ham til å skrive om det.

Siden David Garrick, den berømte Shakespeare-tolkeren på 1700-tallet, har jeg ikke sett maken til gjennomført rolle. Rossiné er helt uangripelig og et stort talent jeg håper vi får se mer av på norske scener.