Lek med LYD og BILDE

Peer Gynt
Av Henrik Ibsen, oversatt til nynorsk av Jon Fosse
Det Norske Teatret, Hovudscenen

Anmeldt av Stein Kippersund

Med: Henrik Rafaelsen, Endre Hellestveit, Sverre Bentzen, Kjersti Sandal, Wenche Medbøe, Harald Heide-Steen m.fl.
Originalmusikk: Michael Galasso
Scenografi, lysdesign: Robert Wilson
Regi: Robert Wilson
 

Det er godt at vi har Det Norske Teatret når vi skal sette opp Ibsen i Norge. Da må han oversettes, og vi får satt Ibsens tekster i dialog med samtidsspråket.

Om Jon Fosses oversettelse er det tre ting å si. 1: Få den gitt ut i bokform så raskt som mulig! 2: Legg et passende utvalg av Ibsens og Fosses Peer Gynt opp som eksamensoppgave til sidemålseksamen i 2006. 3: Sett Fosse på nye Ibsenoversetteroppdrag, til å begynne med for eksempel Et dukkehjem, Gengangere og Fruen fra havet. Dette er levende språk, og viser at nynorsk også er levende. Når skuespillerne på Det Norske får utfolde seg på en herlig miks av dialekter svinger det så det holder.

Og hvorfor ikke gi Klaus Hagerup, Hanne Ørstavik og et utvalg andre bokmålsforfattere hvert sitt Ibsenstykke til rå marinering på moderne bokmål?

Berg- og dalbane
Ellers er det mye annet enn tekst som gjør at Wilson-prosjektet er verdt å se til tross for de fire timene det tar. Dette er regi-teater, der skuespillerne virkelig må kjøre berg- og dal-bane som villige marionetter i Wilsons umettelige og ubehøvlede fantasi. Wilson leker virkelig med lyd, bilde, kropp og klisjeer. Det er deilig å se skuespillerne "slippe kontrollen" og bli med på tivoliet.

Det må være tankevekkende for Lars Vik og Grenland Friteater å se et institusjonsteater omsider bli med på en fysisk og koreografisk skuespillerforståelse som de nesten var alene om for over 30 år siden. Og det samme for Ketil Skøien og Passage Nord, som lenge har prøvd ut teater som visuelt uttrykk.

Suveren virkemiddelkontroll
Scenografi, kostymer og lyd står sentralt i forestillingen, og med enkle virkemidler skaper Wilson bilder som står fjellstøtt. Gulvet er som regel nakent, men med minimalistiske settstykker som brukes motivert. Bakveggen brukes mye, som panorama-ene i romantikken, men fylles på en helt annen måte. Det visuelle er stilsterkt, moderne, enkelt, gjennomført og uhyre virkningsfullt. Forestillingen har røtter til ekspresjonismen og symbolismen, og drar veksler på surrealismen, for eksempel i den fantastiske ørkenscenen. Lyd, bilde og skuespillere er presist samkjørt i en suveren virkemiddelkontroll, med alvor, overraskelser og humoristiske innfall.

Nattsvermer
De fleste klassiske scenene er med i denne versjonen. Undertegnede falt særlig for seterjentene, Dovregubbens hall, den x-files-aktige Bøygen-scenen, Profeten og Anitra i ørkenen, skipsforliset i 5. akt, der Wilson gir Peer Gynt wagnerske operadimensjoner, og møtet med "den magre", fantastisk kostymert med nattsvermervinger og lange negler.

Balanserer hårfint
Wilsons forestilling tar utgangspunkt i at tilskuerne "kan" stykket, og tar endel forståelse for gitt. Er helt med på den, men da er det ikke alltid at koreografiske og tekstlige gjentakelser, blackout-er og dveling ved effekter føles nødvendig. Fire timer er mye å fylle, og et blikk eller to på klokka ble det. Wilson utfordrer likevel betimelig og lekent på nasjonale ikon og klisjeer, og på sceniske og fortellertekniske konvensjoner. Han tvinger tilskueren til å la bildene synke inn, og det balanserer hårfint mot det langdryge. Wilson representerer et moderne forsøk på å skape et helhetskunstverk og viser at samspill og synergi mellom kunstformene i teatret kan få to pluss to til å bli minst seks...

Stein Kippersund

FORESTILLINGSKRITIKKER